En krig hver dag

En krig hver dag


I tidligere blogg-innlegg har jeg skrevet om et tvangspreget forhold til trening, og rett og slett en rovdrift på egen kropp. Det sikkert mange lurer på er hvorfor det er slik og tenker at «det må da gå an å skjerpe seg og ta fri.»

Jeg har hele tiden vært åpen om mitt liv. Som 15 åring fikk jeg diagnosen anoreksia og ble innlagt på sjukehus sterkt avmagret og nesten død. Før den tid var jeg en glad, positiv og en helt vanlig jente. Likte å være med gutta, spilte fotball, drev med friidrett og langrenn. Var av typen «flink-pike» og likte å ha ting på stell både på skolen og ellers.

Det var trening hver dag, lek og moro. Mye på farten og hadde gode venner innen idretten. Så skjedde det ting der jeg ikke helt klarte å henge med i svingene hverken med at kroppen min endret seg fra å være ei spinkel jente, til faktisk å bli mer dame. Jeg taklet det ikke…

Jeg var bare hun «flinke» som aldri var med på noe.

Samtidig gikk jeg på ungdomsskolen og i en klasse som ikke var veldig idrettsinteressert. Jeg skilte meg ut på den måten at jeg ikke ønsket å henge ute på kveldene fordi jeg var på trening. Etter hvert følte jeg meg usynlig. Jeg var bare hun «flinke» som aldri var med på noe.

Dette ble starten på et helvete. Jeg måtte ta kontroll på noe, og etter hvert fant jeg ut at det å ta kontroll over maten var noe jeg klarte utrolig bra. Raskt kuttet jeg måltider, trente enda mer enn tidligere og ble tynnere og tynnere.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte at jeg faktisk nå ble sett for noe annet… Jeg fikk oppmerksomhet fordi jeg ble tynnere og tynnere. Med det resulterte i at jeg fikk mer og mer blod på tann i å bli «flinkere» til å kontrollere enda mer. Etter 3 måneder var jeg så tynn at jeg var døden nær og jeg havnet på sykehus med totalt sengeleie og sondemat som «foring.»

Sykehuset ble mitt hjem i 1 år i første omgang, siden ble det 2 innleggelser til og 3 år med lite aktivitet og et svært lite normalt liv. Dette gjorde meg friskere, men absolutt ikke helt frisk. Jeg var oppe i en forsvarlig vekt, men hodet var fortsatt veldig forstyrret.

Klarsignalet til å gå på skole og trene gjorde meg veldig glad. Jeg trente mye som langrennsløper og fikk fort bra resultater. Fikk med meg 5 World-Cup renn for Norge og ønsket nå å ta steget inn på landslaget. Jeg visste at dette krevde mye av meg og jeg trente enda mer for å ta det neste steget. På et tidspunkt var jeg oppe i 1200 timer i året.

All innsatsen jeg la ned gav meg ikke bedre resultater og jeg innså etter hvert at jeg ikke klarte å ta det siste steget alene. Det var lite hjelp å få og ikke veldig god mulighet for matching på økter osv. Jeg bestemte meg for å legge skiene bort og satse mer på løp.

Det å løpe har jeg alltid likt og alltid behersket ganske bra. Maraton var en distanse som passet meg og jeg fikk raskt OK resultater. Jeg løp mye, mange kilometer…. Treningstimene kunne jo ikke bli noe mindre nå, jeg måtte jo trene like mye som da jeg var langrennsløper..

Samtidig visste jeg og vet fortsatt at det å løpe er fryktelig mye mer belastende for kroppen. Allikevel klarte jeg ikke å redusere mengdene. Hvert eneste år har jeg tenkt at nå må jeg endre. Tenk hva som skjer om jeg klarer å løpe en konkurranse med overskudd.

Mye trening har blitt en livsstil. Mer vil ha mer… Forrige sesong prøvde jeg, men gav opp. Jeg fant ikke nøkkelen til det å tørre å gjøre noe med rutinene.

Men nå er NOK NOK! Jeg vil bli bedre og jeg vil løpe fort. Jeg vil ikke være den beste i klassen til å sanke kilometer og løpe sakte, jeg vil vise hva jeg er god for.

Noe i meg sier at jeg må trene mer, men heldigvis klarer jeg nå å følge fornuften.

Kampen for å klare dette er og har vært tøft. Det er en krig med hodet hver eneste dag. Noe i meg sier at jeg må trene mer, men heldigvis klarer jeg nå å følge fornuften. En stemme i hodet gir meg dårlig samvittighet, men jeg er streng mot den delen av meg nå. Jeg lager en plan, skriver det ned og følger planen. Der står det hvor mye jeg får lov til totalt i uka og at kvaliteten på øktene er det viktigste. Så nå er det kvalitet først. Kvantitet er et ikke-tema.

Minst like viktig er påfyllet av energi og nok hvile. Endringen her skal gjøre at jeg endelig skal klare å få fart på beina. Mine mål og drømmer er tøffe. Skal jeg klare det må jeg også være streng og tøff mot meg sjøl.

Rutiner og vaner er ofte vonde og vanskelige å vende, men hittil har det absolutt vært verdt å bryte alle de rutinene.

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om karbonfibersko: Vi har testet ni modeller og intervjuet en av mennene bak det nye regelverket fra World Athletics.
  • Fra en vinners perspektiv: Sindre Buraas’ opplevelse av 5000-meteren i U23-EM i 2011.
  • Test av syv hodelykter.
  • Liv Richter om natur, frihetsfølelse, svangerskap, avrevne leddbånd og veien tilbake.
  • 100 miles i Rondane: Fem ultraløpere om den ultimate distansen.
  • Sterk og skadefri vinter – slik legger du opp treningen.
  • Fordeler og ulemper ved alternative treningsformer.
  • Seks ernæringsmyter forklart.
  • Oppskrift: Gulrot- og squashsuppe etter sene høstøkter.

Bli abonnent

Ukategorisert
Når mønsteret blir vanskelig å komme ut av

Når mønsteret blir vanskelig å komme ut av


2016 var min beste sesong hittil. Vinteren kom og jeg hadde minst like høye mål for den kommende sesongen. Dessverre gjorde en skade jeg fikk i mars 2017 at min hverdag ble preget av et mønster og tvang det var vanskelig å komme ut av.

Skaden satte meg ut av spill i 12 uker. Det var 12 lange uker uten løping, men fryktelig mye alternativ trening. Jeg var livredd for at mitt livs form skulle forsvinne. Det ble timer på timer ute på sykkel i all slags vær. Jeg gråt mine bitre tårer da jeg så andre løpe, og hodet styrte med ut i et mønster det skulle ta lang tid å komme seg ut av.

Den første perioden der jeg tok opp igjen løpinga gikk fryktelig tung. Naturlig nok – jeg hadde jo kjørt kroppen så hardt og langt ned det var mulig å komme, men det innså jeg ikke sjøl.

Jeg trente og trente, løp og løp. Formen ble absolutt ikke bedre, og alt gikk bare tyngre og tyngre. Signalene så og kjente jeg, men jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Jeg sov dårlig og lite, spiste dårlig og straffet meg og kroppen bare mer og mer. Ikke en eneste økt eller konkurranse var en god opplevelse. Overskuddet var så dårlig at jeg var sliten 24/7.

Hver uke ble det litt mer trening. Jeg kunne jo ikke løpe noe kortere enn forrige uke, forrige måned. Det ballet bare på seg og vipps var jeg godt oppe på 240-250 kilometer løping hver eneste uke.

I tillegg til all treninga jobber jeg fulltid. Det er mye gåing og tråkking som lærer, og det er alltid noe som skjer og må gjøres. Kveldene ble brukt til å ta igjen det jeg ikke rakk i vanlig arbeidstid, og ikke uvanlig var det at det ble 3-4 timer søvn om natta. Jeg måtte jo opp klokka 04.55 for å rekke 16-20 kilometer før jobb.

Hele 2017, 2018 og 2019 gikk med til denne galskapen. Ikke en eneste økt kunne jeg loggføre som god. Ikke en eneste konkurranse kunne jeg loggføre som vellykket. Mønsteret jeg hadde ballet meg inn i, kom jeg meg rett og slett ikke ut av. Dette til tross for at jeg flere ganger om dagen tenkte at «nok er nok. Dette går ikke lenger.»

I desember 2019 løp jeg maraton i Malaga. Innerst inne vet jeg at jeg er god for gode tider på løp, men det nytter jo ikke å løpe konkurranser med bein og kropp som skriker etter hvile, pleie og overskudd. Uka før løpet havnet jeg på legevakta. Midt i en mølleøkt fikk jeg så utrolig vondt i magen at det å løpe, gå og i det hele tatt stå oppreist var umulig. Jeg la meg på gulvet bak mølla og tenkte at det snart gikk over slik at jeg kunne fullføre økta. Hadde jo tross alt bare løpt 14 av 30 tenkte kilometer den dagen.

I 2 timer lå jeg der, men magen ble bare verre og verre. En god treningskompis kom bort og sa at han måtte ringe etter hjelp. Jeg insisterte på at jeg skulle fullføre økta, men han var bestemt, fryktelig bestemt. Alt endte med telefon hjem til mine foreldre og rett på legevakta. Resultatet her var ikke oppløftende og jeg ble frarådet maraton 7 dager senere.

Jeg reiste til Malaga og løp. Resultatet var langt unna mine målsetninger, men underveis i det løpet bestemte jeg meg. NOK VAR NOK!

Desember ble veldig rolig etter dette. Jeg lot virkelig kroppen få pleie og hvile. Jeg kunne sove 12-13 timer om natta og synke godt ned i sofaen på kveldene. For hver dag som gikk kjente jeg at dette gjorde godt, det gjorde godt både for kropp og sinn.

Oppstarten av treninga igjen gav meg mange gode svar og opplevelser. Formen var bedre enn på lenge. Jeg hadde overskudd og bra med fart i kroppen. Med dette kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ser virkelig fram mot sesongen 2020. Jeg har tøffe mål, og jeg er sikker på at de er realistiske. Kroppen responderer på treninga og jeg gir nå blaffen i antall kilometer og alt mulig annet. Nå løper jeg økta og ferdig med det. Ikke noe mer grubling og tenking. Kvalitet går foran kvantitet og for min del er det viktigste å gjennomføre de øktene som vet gjør meg bedre og sterkere. Resten blir påfyll.

Så til alle der ute som tror at mer er bedre… Nei, det er ikke alltid slik. Ofte blir det da mer vil ha mer – og det er litt skummelt hvis du mister kontrollen.

Ta vare på deg sjøl, og du verden hvor mye artigere det er å løpe og trene med en kropp og hode i balanse.

Våren nærmer seg! Vi kjører på og det hardt.

Ukategorisert
På tide å gi livstegn fra seg

På tide å gi livstegn fra seg


Det har gått langt og lenge, og lengre enn langt siden forrige innlegg fra min side.

Mange kilometer løpt, mange fine konkurranser og jammen har vi gått fra 2019 til 2020. Bildet over er fra i høst – mitt 6. NM-gull på maraton.

Hvor skal jeg egentlig starte? 2019 gikk fort, som alle andre år har gjort i det siste. Gjennom året hadde jeg store mål om å løpe fort, sette personlige rekorder og klare både det ene og det andre. Så hvordan gikk det egentlig?

Vi skrur tiden tilbake et år. Vintermånedene gikk med til jobb og trening, som «vanlig» kanskje litt for mye trening. Hvert eneste år setter jeg meg mål om å bli både smartere og bedre i treningsplanleggingen.

Ser jo også at jeg har skrevet det tidligere opptil flere ganger i ulike innlegg her på bloggen til Runner’s World.

Så hvorfor i alle dager fortsetter jeg i det samme sporet år etter år? Det er så innmari lett å være «smart» overfor andre, skrive hva en skal gjøre, for så å våkne hver mandag morgen og starte i samme duren uke etter uke, måned etter måned og år etter år.

På tide å lære? JA, jeg tror det. Det finnes faktisk (nesten) ikke noe verre å løpe en konkurranse du vet du kunne prestert innmari mye bedre bare beina hadde vært lettere, du hadde stilt på start med overskudd og noen flere timer søvn om natta. Alt dette er det klassiske «FRØKEN MARTHE» syndromet.

Allikevel fikk jeg med meg noen gode løp i 2019. Birken gikk jo bra, og med et NM-gull på maraton med meg hjem fra Stavanger var det ikke helsvart. Uansett – jeg sikter så mye høyere enn som så, og jeg bruker skikkelig mye tid og ressurser på at jeg skal løpe godt, så derfor er det NÅ på tide å virkelig gjøre det. OK!! NÅ!!! OG JEG LOVER!

Er man besatt av trening er det faktisk skikkelig vanskelig og ikke løpe den og den økta, det og det antallet kilometer, men skal en bli bedre, løpe det en er god for nytter det ikke å være konstant daukjørt.

Mitt mål for 2020 er helt klart å være en bedre, snillere, smartere og mer positiv utgave MOT meg sjøl. Slutte å se på hva «ALLE» andre gjør og trener, men stole på meg sjøl og kjenne min kropp. Tørre å ta den smertefull avgjørelsen å trene mer smart, mindre mengde og mye mer med kvalitet. Det samme gjelder det tøffeste av det tøffe. HVILE, tørre og ta fri. Må stå i det og gjøre alvor ut av tanker.

For at jeg skal klare det så har jeg inngått en avtale med meg sjøl og mine nærmeste. Hver konkurranse skal løpes med overskudd. Hver natt skal jeg sove minst 8 timer. Hver dag skal jeg ha det tankesettet at jeg skal spise for å kunne trene, og ikke motsatt. Trene for å kunne spise…

Mål om å bli sterkere fysisk og psykisk, legge inn mer styrke, spenst og hurtighet. Trene på det jeg ikke behersker og innrømme for meg sjøl hver eneste uke at dette har jeg godt av.

Konkurranseplanen har blitt litt justert siden ingenting har fungert de siste 6 månedene. Jeg starter derfor bittelitt senere enn tenkt, men da skal jeg derimot være mye bedre forberedt.

Mål for 2020 er klare og det er mye som frister. Det som er sikkert er at jeg har så mye å gå på. Derfor sikter jeg høyt og går for det. Jeg skal nærme meg drømmegrensa på 2.30.00 på maraton og jeg har et mål om under 1.12.00 på halvmaraton. Overskuddet og kvaliteten i min hverdag avgjør det. Kapasiteten har jeg, huggu er der tildels og overskuddet er tilbake. Så nå sier jeg farvel til 240-250 kilometers uker med løping og beveger meg mye lenger ned på totaltallet der.

Hu hei hvor artig, bra og raskt 2020 skal bli. Med det lover jeg også at oppdateringer skal komme mye mer hyppig på denne siden også. Tips meg gjerne om hva jeg skal skrive om.

Vi løpes!

Ukategorisert

Talent eller treningsprodukt?


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et treningsprodukt. De som slår igjennom senere, og som har trent og trent og trent mye og hardt i mange år. 

Jeg har drevet med idrett fra jeg begynte på skolen som 7-åring. Gikk på allidrettskole, fotball, ski og friidrett. Jeg var allsidig og jeg likte det utrolig godt. 

Fotball var kanskje det jeg syntes var mest artig. Jeg var spiss på guttelaget her hjemme og jeg var en av «gutta.» Hvert eneste friminutt på skolen spilte vi fotball og vi benyttet en hver mulighet til å spille og bli bedre.

Årene gikk og fotball ble byttet ut med friidrett og langrenn. Det gikk kjempe fint å kombinere disse to idrettene. Jeg var på trening hver dag og gledet meg virkelig til hver eneste fellestrening. 

Jeg var sånn passe god i begge idrettene. Løp både langt og kort, hoppet lengde og høyde i friidrett. På skitreningene var jeg alene jente, men hang som et slips på de eldre guttene. 

Resultatene ble bedre og bedre med årene. Jeg husker inderlig godt de konkurransene der jeg endelig klarte å karre meg foran de som jeg hadde sett på som umulige å slå. Hele tiden hadde jeg motivasjon og trua på at jeg en dag skulle klare å nå de målene jeg hadde satt meg.

Trening, mer trening og mye trening gjorde meg bedre. Som skiløper ble jeg sett på den som trente mye. Jeg var oppe i over 1000 timer trening de siste årene jeg satset som langrennsløper. Disse mengdene dro jeg med meg inn i løpekarrieren min. Fant fort ut at det ble for mye å trene 1000 timer løping i året, men mengden har vært mitt «varemerke.» Dette med varierende hell.

De sesongene jeg har klart å styre meg med de verste mengdene har resultatene desidert vært best. Det handler rett og slett om en hårfin balanse mellom hva som er nok og overskudd.

For to år siden gikk jeg på en real smell. Det startet etter min beste sesong i løpeskoene. Med skikkelig blod på tann ville jeg ta et steg videre. Jeg så lyst på fortsettelsen. Det endte med skade, langvarig skade og total kollaps i forhold til det å tenke smart og rasjonelt med alternativ trening. For mye trening, en utslitt kropp og konstant blytunge bein førte til at både 2017- og 2018 sesongen ble tøffe. 

Foran årets sesong har jeg endret treninga totalt. Mer kvalitet, mer trening på den farten jeg må utvikle og litt mindre mengde. Jeg håper dette skal gi meg et løft. Trening er en stor del av meg og trening er det som gjør oss til bedre i den idretten vi bedriver, men alt med måte. Mer er ikke alltid bra. Det handler om totalen, totalen av trening, hvile og restitusjon. 

Treningsproduktet, Marthe, er i ferd med å finne en nøkkel som skal ta meg nærmere mine mål. Sesongstarten er rett rundt hjørnet og for første gang på noen år føler jeg meg trygg, klar og skikkelig gira på gode tider. 

Zurich marathon 28.april skal det løpes fort!

Ukategorisert

Det sitter mellom øra


Hodet har veldig mye å si i forhold til hvordan vi har det, og hva vi gjør i hverdagen. Hvordan vi takler ting, hva vi tenker, handlinger og resultatet av valgene vi gjør. Er det alltid slik at dine tanker blir til det du gjør, eller gjør du ting annerledes i forhold til hva du tenker?

For min del har det alltid vært lett å gi «kloke» råd til andre, men ikke etterleve de sjøl. Det er alltid mye enklere å se ting utenfra enn å innse sitt eget beste.

Det sitter mellom øra, og det er for min del avgjørende å få til de kloke valgene hver dag og ofte flere ganger om dagen. 

Sjøltillit og sjølfølelse er to begrep som ofte blir brukt om hverandre. De kan imidlertid bety litt forskjellige ting, og det ene kommer ikke naturlig etter det andre. 

Sjølfølelse kan man si er måten vi kjenner oss sjøl på, hvem vi er og hva vi står for og veriden man ser i seg sjøl slik man ER. Sjølfølelsen kan handle mye om i hvilken grad man er glad i seg sjøl. Sjølfølelse er knyttet til selvinnsikt, mens sjøltillit ikke nødvendigvis er det.

Sjøltillit er hvilken verdi vi tillegger oss sjøl og hvilken tro vi har på oss sjøl i forhold til vi gjør og får til. Det går an å ha høt sjøltillit, gjerne målt utfra noe man får til, med ganske dårlig sjølfølelse, gjerne fordi man tenker at man ikke er fornøyd med seg sjøl som man er. OG omvendt kan man på grunn av god sjølfølelse være klar over sine svakheter, som igjen kan gi utslag i dårlig sjøltillit. 

Sjøltillit og sjølfølelse er trenbart og jo mer du trener, jo bedre blir du på det.

Det som jeg ofte sier til meg sjøl: «Enten så vinner jeg, eller så lærer jeg. OG hvis jeg lærer, da har jeg vunnet uansett.»

Min sjøltillit og sjølfølelse har vært på bunn i mange år. Egentlig helt siden før jeg fikk diagnosen anorksi i en alder av 14 år. Før dette var jeg en sprudlende og ganske godt likt jente, som likte å henge med gutta. 

MEN – 4 år på sjukehus gjør noe med deg. I den tiden fra 14 til jeg var 19 år var et helvete. Stort sett isolert fra omverdenen på sjukehus, restriksjoner i hjemmesituasjon og skolehverdagen etter at jeg kom hjem og overvåkning 24 timer i døgnet. Dette gjorde jo at jeg hverken tørte å gjøre noe, være meg sjøl, eller utfordre egne grenser. 

Jeg lover deg, så mange år i «fangenskap» gjør noe med deg. Spesielt også i kanskje de viktigste årene i ditt liv. De årene du skal utvikle deg, lære litt på den tøffe måten, være med jevngamle og gjøre litt opprør hjemme. Jeg fikk aldri gjort noe av dette og jeg ser tilbake på disse årene som et stort tap på mange måter. 

Det å bli totalisolert, nektet det meste, få en helt annerledes skolehverdagl – det er IKKE lett å forstå for andre jevngamle. Du blir bare mer usikker, «uglesett» fordi du får «spesialopplegg» og et stempel som den syke. 

Forandringer det gjør vondt, men hvis en klarer å stå i mot det vonde, gå i gjennom det – JA, da blir enden av det vonde så utrolig mye bedre. 

Så hvsi du tørr å stole på deg sjøl, bygge deg opp og ta de valgene du ville anbefalt andre. Jeg tror du kommer litt lenger med det. 

Jeg har lært meg at skal jeg, eller skulle jeg komme videre, nyttet det ikke å fortsette i det samme sporet. Det nyttet ikke å gjøre det samme hver eneste dag. Forandring det fryder, men å bryte opp i mønstre er tøft. 

Nytt treningsopplegg, hvile og sove «normalt» er det som har og skal løfte meg høyere. Det virker som om det fungerer. Så det gjenstår å få til det en gjør i hverdagen, på treninger og ha det litt sterkere hodet, med seg i konkurransesituasjon. 

Det er bare å brette opp ermene. Tro på deg sjøl, stole på at det du gjør er bra nok. At nye veier og endringer er ofte den beste medisinen for det meste. 

Bli den beste deg, tøffere enn tøffest og ikke la deg pille så enormt på nesa. Stå rakrygget og tro at det ikke finnes noen begrensninger for nettopp deg. Det sitter mellom øra!

ALT ER MULIG!

Ukategorisert

Trening og jobb


Vi fleste som driver med trening og har lyst til å bli bedre kan ikke drive med idretten på fulltid.

Hvordan får jeg og dere hverdagen til å gå opp? 

Hvordan rekker dere med familie, venner, husarbeid, henting/bringing osv? 

Hva med de som tilsynelatende kan drive med idrett på heltid? Inntekt? Finansiering? Hva med jobb, studier osv?

Som tidligere aktiv langrennsløper på et OK nivå i Norge, ser jeg en del ulikheter med det å være løper i Norge. Langrennsløperen Marthe kunne så og si leve av idretten. Det var lettere å få inn sponsorer, være i et miljø og lettere å få aksept for at en satset 100% på idretten.

Mine meritter i langrenn inneholder Norges-Cup seire, NM-gull i junior og noen World-Cup renn på nasjonal- og internasjonal kvote.

Løperkarrieren min inneholder (foreløpig) 5 NM-gull maraton, 2 NM-gull halvmaraton, 1 NM-gull terrengløp, 1 NM-bronse 10 000 meter bane, VM-halvmaraton, EM-halvmaraton og noen starter i Nordisk terreng. 

Etter min mening er mine prestasjoner i løping ganske mye bedre enn det jeg presterte innen langrenn. Mye pga. at løping kan alle drive med og langrenn er en idrett som kun fåtallet driver med, men i Norge står langrenn utrolig sterkt.

Nå jobber jeg fulltid, har noen flotte sponsorer som har vært med meg i mange år, men jeg kan ikke tillate meg sjøl å jobbe mindre. Jeg vil at hverdagen skal gå rundt og jeg ser jo også framover i forhold til pensjon. 

Det å ta seg fri fra jobb og kunne reise på samling stitter utrolig langt inne. Mest for huggu sin del, men også det å ta permisjon fra jobb uten lønn gir et innhugg i økonomien. 

Så hva gjør alle som reiser på samlinger? Er det bare jeg som ikke har samvittighet til det? 

Vinteren hjemme her på Toten er ofte kald, mørk og veiene er dekt av snø. Jeg løper ute uansett vær og temperatur, men presser meg inn på mølla de øktene som skal inneholde raske intervaller. 

Jobbe må jeg også. Hver morgen klokka 08.00 er jeg på plass og hjem etter klokka 16.00 på ettermiddagen. Første økta starter før klokka 06.00 og andre økta gjennomføres på kveldstid. Det er alltid noe som må fikses og ordnes, så det blir etter økt nummer to for dagen. 

Jeg tørr nesten ikke si hvor imponert jeg er over de som har barn i tillegg. Jeg har kun meg sjøl og en samboer å forholde meg til. Han er tilgjengjeld glad i å trene sjøl og borte omtrent hele vinteren. Da er han på farten med Skilandslaget som glidsjef. Må nesten si at det av og til er godt de periodene har reiser. Å kun ha seg sjøl i perioder med mye jobb og trening er et frirom for min del. Familie prioriteres i helger med felles middag eller lignende. Hverdagen har ikke tid til det for min del….

Med dette vil jeg gi en enorm stor applaus til alle dere som sjonglerer trening, jobb, barn, familie, venner, aktiviteter og alt som hører med. Hatten av rett og slett. 

Jeg trives utrolig godt i jobb, jeg trives utrolig godt med min satsing og jeg har trua på at med god balanse i hverdagen, riktig trening og tøffheten til å hvile nok skal gi noen gode tider i konkurranser med løpesko på beina. 

Gi gass!

Ukategorisert