En krig hver dag

Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et treningsprodukt. De som slår igjennom senere, og som har trent og trent og trent mye og hardt i mange år. 

Jeg har drevet med idrett fra jeg begynte på skolen som 7-åring. Gikk på allidrettskole, fotball, ski og friidrett. Jeg var allsidig og jeg likte det utrolig godt. 

Fotball var kanskje det jeg syntes var mest artig. Jeg var spiss på guttelaget her hjemme og jeg var en av “gutta.” Hvert eneste friminutt på skolen spilte vi fotball og vi benyttet en hver mulighet til å spille og bli bedre.

Årene gikk og fotball ble byttet ut med friidrett og langrenn. Det gikk kjempe fint å kombinere disse to idrettene. Jeg var på trening hver dag og gledet meg virkelig til hver eneste fellestrening. 

Jeg var sånn passe god i begge idrettene. Løp både langt og kort, hoppet lengde og høyde i friidrett. På skitreningene var jeg alene jente, men hang som et slips på de eldre guttene. 

Resultatene ble bedre og bedre med årene. Jeg husker inderlig godt de konkurransene der jeg endelig klarte å karre meg foran de som jeg hadde sett på som umulige å slå. Hele tiden hadde jeg motivasjon og trua på at jeg en dag skulle klare å nå de målene jeg hadde satt meg.

Trening, mer trening og mye trening gjorde meg bedre. Som skiløper ble jeg sett på den som trente mye. Jeg var oppe i over 1000 timer trening de siste årene jeg satset som langrennsløper. Disse mengdene dro jeg med meg inn i løpekarrieren min. Fant fort ut at det ble for mye å trene 1000 timer løping i året, men mengden har vært mitt “varemerke.” Dette med varierende hell.

De sesongene jeg har klart å styre meg med de verste mengdene har resultatene desidert vært best. Det handler rett og slett om en hårfin balanse mellom hva som er nok og overskudd.

For to år siden gikk jeg på en real smell. Det startet etter min beste sesong i løpeskoene. Med skikkelig blod på tann ville jeg ta et steg videre. Jeg så lyst på fortsettelsen. Det endte med skade, langvarig skade og total kollaps i forhold til det å tenke smart og rasjonelt med alternativ trening. For mye trening, en utslitt kropp og konstant blytunge bein førte til at både 2017- og 2018 sesongen ble tøffe. 

Foran årets sesong har jeg endret treninga totalt. Mer kvalitet, mer trening på den farten jeg må utvikle og litt mindre mengde. Jeg håper dette skal gi meg et løft. Trening er en stor del av meg og trening er det som gjør oss til bedre i den idretten vi bedriver, men alt med måte. Mer er ikke alltid bra. Det handler om totalen, totalen av trening, hvile og restitusjon. 

Treningsproduktet, Marthe, er i ferd med å finne en nøkkel som skal ta meg nærmere mine mål. Sesongstarten er rett rundt hjørnet og for første gang på noen år føler jeg meg trygg, klar og skikkelig gira på gode tider. 

Zurich marathon 28.april skal det løpes fort!

Hodet har veldig mye å si i forhold til hvordan vi har det, og hva vi gjør i hverdagen. Hvordan vi takler ting, hva vi tenker, handlinger og resultatet av valgene vi gjør. Er det alltid slik at dine tanker blir til det du gjør, eller gjør du ting annerledes i forhold til hva du tenker?

For min del har det alltid vært lett å gi “kloke” råd til andre, men ikke etterleve de sjøl. Det er alltid mye enklere å se ting utenfra enn å innse sitt eget beste.

Det sitter mellom øra, og det er for min del avgjørende å få til de kloke valgene hver dag og ofte flere ganger om dagen. 

Sjøltillit og sjølfølelse er to begrep som ofte blir brukt om hverandre. De kan imidlertid bety litt forskjellige ting, og det ene kommer ikke naturlig etter det andre. 

Sjølfølelse kan man si er måten vi kjenner oss sjøl på, hvem vi er og hva vi står for og veriden man ser i seg sjøl slik man ER. Sjølfølelsen kan handle mye om i hvilken grad man er glad i seg sjøl. Sjølfølelse er knyttet til selvinnsikt, mens sjøltillit ikke nødvendigvis er det.

Sjøltillit er hvilken verdi vi tillegger oss sjøl og hvilken tro vi har på oss sjøl i forhold til vi gjør og får til. Det går an å ha høt sjøltillit, gjerne målt utfra noe man får til, med ganske dårlig sjølfølelse, gjerne fordi man tenker at man ikke er fornøyd med seg sjøl som man er. OG omvendt kan man på grunn av god sjølfølelse være klar over sine svakheter, som igjen kan gi utslag i dårlig sjøltillit. 

Sjøltillit og sjølfølelse er trenbart og jo mer du trener, jo bedre blir du på det.

Det som jeg ofte sier til meg sjøl: “Enten så vinner jeg, eller så lærer jeg. OG hvis jeg lærer, da har jeg vunnet uansett.”

Min sjøltillit og sjølfølelse har vært på bunn i mange år. Egentlig helt siden før jeg fikk diagnosen anorksi i en alder av 14 år. Før dette var jeg en sprudlende og ganske godt likt jente, som likte å henge med gutta. 

MEN – 4 år på sjukehus gjør noe med deg. I den tiden fra 14 til jeg var 19 år var et helvete. Stort sett isolert fra omverdenen på sjukehus, restriksjoner i hjemmesituasjon og skolehverdagen etter at jeg kom hjem og overvåkning 24 timer i døgnet. Dette gjorde jo at jeg hverken tørte å gjøre noe, være meg sjøl, eller utfordre egne grenser. 

Jeg lover deg, så mange år i “fangenskap” gjør noe med deg. Spesielt også i kanskje de viktigste årene i ditt liv. De årene du skal utvikle deg, lære litt på den tøffe måten, være med jevngamle og gjøre litt opprør hjemme. Jeg fikk aldri gjort noe av dette og jeg ser tilbake på disse årene som et stort tap på mange måter. 

Det å bli totalisolert, nektet det meste, få en helt annerledes skolehverdagl – det er IKKE lett å forstå for andre jevngamle. Du blir bare mer usikker, “uglesett” fordi du får “spesialopplegg” og et stempel som den syke. 

Forandringer det gjør vondt, men hvis en klarer å stå i mot det vonde, gå i gjennom det – JA, da blir enden av det vonde så utrolig mye bedre. 

Så hvsi du tørr å stole på deg sjøl, bygge deg opp og ta de valgene du ville anbefalt andre. Jeg tror du kommer litt lenger med det. 

Jeg har lært meg at skal jeg, eller skulle jeg komme videre, nyttet det ikke å fortsette i det samme sporet. Det nyttet ikke å gjøre det samme hver eneste dag. Forandring det fryder, men å bryte opp i mønstre er tøft. 

Nytt treningsopplegg, hvile og sove “normalt” er det som har og skal løfte meg høyere. Det virker som om det fungerer. Så det gjenstår å få til det en gjør i hverdagen, på treninger og ha det litt sterkere hodet, med seg i konkurransesituasjon. 

Det er bare å brette opp ermene. Tro på deg sjøl, stole på at det du gjør er bra nok. At nye veier og endringer er ofte den beste medisinen for det meste. 

Bli den beste deg, tøffere enn tøffest og ikke la deg pille så enormt på nesa. Stå rakrygget og tro at det ikke finnes noen begrensninger for nettopp deg. Det sitter mellom øra!

ALT ER MULIG!

Vi fleste som driver med trening og har lyst til å bli bedre kan ikke drive med idretten på fulltid.

Hvordan får jeg og dere hverdagen til å gå opp? 

Hvordan rekker dere med familie, venner, husarbeid, henting/bringing osv? 

Hva med de som tilsynelatende kan drive med idrett på heltid? Inntekt? Finansiering? Hva med jobb, studier osv?

Som tidligere aktiv langrennsløper på et OK nivå i Norge, ser jeg en del ulikheter med det å være løper i Norge. Langrennsløperen Marthe kunne så og si leve av idretten. Det var lettere å få inn sponsorer, være i et miljø og lettere å få aksept for at en satset 100% på idretten.

Mine meritter i langrenn inneholder Norges-Cup seire, NM-gull i junior og noen World-Cup renn på nasjonal- og internasjonal kvote.

Løperkarrieren min inneholder (foreløpig) 5 NM-gull maraton, 2 NM-gull halvmaraton, 1 NM-gull terrengløp, 1 NM-bronse 10 000 meter bane, VM-halvmaraton, EM-halvmaraton og noen starter i Nordisk terreng. 

Etter min mening er mine prestasjoner i løping ganske mye bedre enn det jeg presterte innen langrenn. Mye pga. at løping kan alle drive med og langrenn er en idrett som kun fåtallet driver med, men i Norge står langrenn utrolig sterkt.

Nå jobber jeg fulltid, har noen flotte sponsorer som har vært med meg i mange år, men jeg kan ikke tillate meg sjøl å jobbe mindre. Jeg vil at hverdagen skal gå rundt og jeg ser jo også framover i forhold til pensjon. 

Det å ta seg fri fra jobb og kunne reise på samling stitter utrolig langt inne. Mest for huggu sin del, men også det å ta permisjon fra jobb uten lønn gir et innhugg i økonomien. 

Så hva gjør alle som reiser på samlinger? Er det bare jeg som ikke har samvittighet til det? 

Vinteren hjemme her på Toten er ofte kald, mørk og veiene er dekt av snø. Jeg løper ute uansett vær og temperatur, men presser meg inn på mølla de øktene som skal inneholde raske intervaller. 

Jobbe må jeg også. Hver morgen klokka 08.00 er jeg på plass og hjem etter klokka 16.00 på ettermiddagen. Første økta starter før klokka 06.00 og andre økta gjennomføres på kveldstid. Det er alltid noe som må fikses og ordnes, så det blir etter økt nummer to for dagen. 

Jeg tørr nesten ikke si hvor imponert jeg er over de som har barn i tillegg. Jeg har kun meg sjøl og en samboer å forholde meg til. Han er tilgjengjeld glad i å trene sjøl og borte omtrent hele vinteren. Da er han på farten med Skilandslaget som glidsjef. Må nesten si at det av og til er godt de periodene har reiser. Å kun ha seg sjøl i perioder med mye jobb og trening er et frirom for min del. Familie prioriteres i helger med felles middag eller lignende. Hverdagen har ikke tid til det for min del….

Med dette vil jeg gi en enorm stor applaus til alle dere som sjonglerer trening, jobb, barn, familie, venner, aktiviteter og alt som hører med. Hatten av rett og slett. 

Jeg trives utrolig godt i jobb, jeg trives utrolig godt med min satsing og jeg har trua på at med god balanse i hverdagen, riktig trening og tøffheten til å hvile nok skal gi noen gode tider i konkurranser med løpesko på beina. 

Gi gass!