I tidligere blogg-innlegg har jeg skrevet om et tvangspreget forhold til trening, og rett og slett en rovdrift på egen kropp. Det sikkert mange lurer på er hvorfor det er slik og tenker at «det må da gå an å skjerpe seg og ta fri.»

Jeg har hele tiden vært åpen om mitt liv. Som 15 åring fikk jeg diagnosen anoreksia og ble innlagt på sjukehus sterkt avmagret og nesten død. Før den tid var jeg en glad, positiv og en helt vanlig jente. Likte å være med gutta, spilte fotball, drev med friidrett og langrenn. Var av typen «flink-pike» og likte å ha ting på stell både på skolen og ellers.

Det var trening hver dag, lek og moro. Mye på farten og hadde gode venner innen idretten. Så skjedde det ting der jeg ikke helt klarte å henge med i svingene hverken med at kroppen min endret seg fra å være ei spinkel jente, til faktisk å bli mer dame. Jeg taklet det ikke…

Jeg var bare hun «flinke» som aldri var med på noe.

Samtidig gikk jeg på ungdomsskolen og i en klasse som ikke var veldig idrettsinteressert. Jeg skilte meg ut på den måten at jeg ikke ønsket å henge ute på kveldene fordi jeg var på trening. Etter hvert følte jeg meg usynlig. Jeg var bare hun «flinke» som aldri var med på noe.

Dette ble starten på et helvete. Jeg måtte ta kontroll på noe, og etter hvert fant jeg ut at det å ta kontroll over maten var noe jeg klarte utrolig bra. Raskt kuttet jeg måltider, trente enda mer enn tidligere og ble tynnere og tynnere.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte at jeg faktisk nå ble sett for noe annet… Jeg fikk oppmerksomhet fordi jeg ble tynnere og tynnere. Med det resulterte i at jeg fikk mer og mer blod på tann i å bli «flinkere» til å kontrollere enda mer. Etter 3 måneder var jeg så tynn at jeg var døden nær og jeg havnet på sykehus med totalt sengeleie og sondemat som «foring.»

Sykehuset ble mitt hjem i 1 år i første omgang, siden ble det 2 innleggelser til og 3 år med lite aktivitet og et svært lite normalt liv. Dette gjorde meg friskere, men absolutt ikke helt frisk. Jeg var oppe i en forsvarlig vekt, men hodet var fortsatt veldig forstyrret.

Klarsignalet til å gå på skole og trene gjorde meg veldig glad. Jeg trente mye som langrennsløper og fikk fort bra resultater. Fikk med meg 5 World-Cup renn for Norge og ønsket nå å ta steget inn på landslaget. Jeg visste at dette krevde mye av meg og jeg trente enda mer for å ta det neste steget. På et tidspunkt var jeg oppe i 1200 timer i året.

All innsatsen jeg la ned gav meg ikke bedre resultater og jeg innså etter hvert at jeg ikke klarte å ta det siste steget alene. Det var lite hjelp å få og ikke veldig god mulighet for matching på økter osv. Jeg bestemte meg for å legge skiene bort og satse mer på løp.

Det å løpe har jeg alltid likt og alltid behersket ganske bra. Maraton var en distanse som passet meg og jeg fikk raskt OK resultater. Jeg løp mye, mange kilometer…. Treningstimene kunne jo ikke bli noe mindre nå, jeg måtte jo trene like mye som da jeg var langrennsløper..

Samtidig visste jeg og vet fortsatt at det å løpe er fryktelig mye mer belastende for kroppen. Allikevel klarte jeg ikke å redusere mengdene. Hvert eneste år har jeg tenkt at nå må jeg endre. Tenk hva som skjer om jeg klarer å løpe en konkurranse med overskudd.

Mye trening har blitt en livsstil. Mer vil ha mer… Forrige sesong prøvde jeg, men gav opp. Jeg fant ikke nøkkelen til det å tørre å gjøre noe med rutinene.

Men nå er NOK NOK! Jeg vil bli bedre og jeg vil løpe fort. Jeg vil ikke være den beste i klassen til å sanke kilometer og løpe sakte, jeg vil vise hva jeg er god for.

Noe i meg sier at jeg må trene mer, men heldigvis klarer jeg nå å følge fornuften.

Kampen for å klare dette er og har vært tøft. Det er en krig med hodet hver eneste dag. Noe i meg sier at jeg må trene mer, men heldigvis klarer jeg nå å følge fornuften. En stemme i hodet gir meg dårlig samvittighet, men jeg er streng mot den delen av meg nå. Jeg lager en plan, skriver det ned og følger planen. Der står det hvor mye jeg får lov til totalt i uka og at kvaliteten på øktene er det viktigste. Så nå er det kvalitet først. Kvantitet er et ikke-tema.

Minst like viktig er påfyllet av energi og nok hvile. Endringen her skal gjøre at jeg endelig skal klare å få fart på beina. Mine mål og drømmer er tøffe. Skal jeg klare det må jeg også være streng og tøff mot meg sjøl.

Rutiner og vaner er ofte vonde og vanskelige å vende, men hittil har det absolutt vært verdt å bryte alle de rutinene.