«Alternativet» kalte jeg det, denne snarveien fra Nedre Foss Park til Vippa.
Egentlig var planen å dra til Lofoten for ei langhelg i uke 22. Fabelaktige Lofoten Ultra Trail fortjener å nevnes. Enten som kortdistanse i form av etapper i en stafett, eller som sololøp av varierende lengder. Naturen, folkene, stemningen. Helt upåklagelig, og grunnen til at jeg definitivt skal dit neste år!
En kamp mot været
Men tilbake til Ecotrail. Meldte meg tidlig på, og da lengste distanse på 80km. Kroppen har vært ganske kurant i det siste. Noe lett gufs av forkjølelse i et par dager, men ellers godt restituert og oppladet.
Jeg pakket sakene fredag og kjørte til Oslo for en overnatting. Opp i 4-tida, og buss ned til start. Klokka 06:00 gikk starten. Rolig tempo opp langs Akerselva frem til Maridalsvannet. Skrudde der opp tempoet litt da kroppen føltes ganske så bra.
Ecotrail Oslo start Frognerseteren i tåke
Det var tross alt litt vær å kjempe med. Eller mot. Forholdsvis kaldt. Regn i lufta. Men lite vind, heldigvis. Helsetrøya var på. Langermet ulltrøye. Og en lett og vanntett løpejakke. Det fungerte utmerket. Bortsett fra hendene så frøs jeg aldri. Hadde dessverre glemt hanskene.
Motorvei til Sognsvann
Etter å ha passert Maridalen kirke, og fått litt påfyll med drikke, gikk turen inn i mer løypenett og blåsti. Turen gikk opp og rundt Fagervann før stiene tok oss videre ned til Skjærsjøen. Derfra er det «motorvei» til Sognsvann før stiene tok oss frem til det som skulle bli ett av turens høydepunkter; Vettakollen. Dessverre var ikke utsikten denne dagen av det minneverdige slaget, med tåke som lå tett. Så det var da bare å komme seg frem til drikke- og matstasjon ved Frognerseteren.
Endelig tid for å få fylt på med litt sjokolade og smågodt, og litt nøtter, samt påfyll av drikke. Mangelen på hansker straffet seg. Hendene var iskalde, og musklene var som sirup. Heldigvis en god hjelper som kunne assistere med å skru på igjen korkene!
Den obligatoriske snappen
Etter en litt lengre pause var det bare å komme seg videre. Ned til Holmenkollen, hvor jeg tenkte å dra frem mobilen for å sende en Snap. Enklere sagt enn gjort, viste det seg. Hvordan tørke skjermen på en touchtelefon, når fingre og klær er vått? Heldigvis, atter en god hjelper som kunne bistå med tørk denne gang! Den obligatoriske Holmenkollen-snappen kunne dermed sendes.
På tide å sette kursen videre. Og jeg kom på: hva med å sjekke lomma bakpå og under sekken? Joda. Der lå hanskene… Jaja, aldri for sent å få varmet fingrene.
Videre fra Tryvann, og en sjokoladebit for å feire at man er halvveis, bar det nordover før runding bank Blankvann. Her kommer man inn på lettløpt vei, og mye nedoverbakke, frem til en kjærkommen matstasjon i Sørkedalen. Men hadde jeg tid til å ta en god stopp? Neida. For på turen fra Tryvann og frem til Sørkedalen hadde jeg tatt igjen flere. Og det var prat om tider. De satset på å komme frem på under 10 timer. Mitt mål var 11 kosetimer på tur.
Satse på sub 10
Sånt fører til disconnect i topplokket hos meg. Plutselig hadde det gått fra kos til tidsfokus. Jeg hadde lovet meg selv å IKKE tenke tid. Alt skulle være kontrollert. Og jeg skulle være i tipp topp form når jeg krysset målstreken. Jeg så på klokka. Beregnet sluttid. Tenkte høydeprofil på resterende del. Vurderte krampetoleransen. Og i Sørkedalen kom tunnelsynet. Hørte noen andre pratet om at de lå an til så bra tid. Klart jeg skulle også satse på sub 10!
Så gikk turen rett i motbakken ut fra Sørkedalen. Komfortabel gange opp til høyeste punkt, ispedd lett løp på flatene. Nedover ble det en salig blanding av løp og gange over røtter og stein på stiene, før løypenettet ved Fossum dukket opp og sørget for fint og løpbart terreng ned mot Fossum idrettsanlegg hvor det ble et kjapt påfyll av drikke og et par grab’n go appelsinbiter.
Vind fra alle kanter
Fra Fossum, rundt Løvenskiold-anlegget, og inn til Lysakerelvas start gikk det greit. I min simple skalle hadde jeg sett frem til lettløpt sti langs Lysakerelva. Der røk jeg på en smell, gitt. Stien er smal. Og den går opp, og ned, og opp, og ned. Idyllisk. Men det suger krefter når man plutselig har fått seg en tidslimit som man skal komme seg innenfor. Pulsen var lav. Men muskulært i legger og lår var det brutalt.
Da skulle det bli herlig å passere Lysaker, og kjenne medvinden i ryggen i innspurten. Men neida, vindretningen var dreid. Motvind. Sidevind. Kjølig. Skallen jobbet på høygir. Beregning av sluttid. Beregning av hastighet jeg måtte holde. Og en følelse av at det gikk sakte. Jeg løp. Jeg spaserte. Løp. Spaserte. Gjenstående km gikk ned. Forbi Sjølyst. Skøyen. Parsell ut på Bygdøy. Frognerkilen. Kilometer for kilometer. Hundremeter for hundremeter. Kroppen holdt. Skallen holdt.
Inn til sentrum. Funksjonærer som holder opp skilt med gjenstående avstand mens de heier oss frem. Og til slutt: Akershus Festning, ned til kaia, og målgang på Vippa.
Det er vondt å løpe ultra!
Sånn skal det være. Kjenne at man lever. At man får til noe. Se at det håpløse ikke er fullt så håpløst.
