Hodet har veldig mye å si i forhold til hvordan vi har det, og hva vi gjør i hverdagen. Hvordan vi takler ting, hva vi tenker, handlinger og resultatet av valgene vi gjør. Er det alltid slik at dine tanker blir til det du gjør, eller gjør du ting annerledes i forhold til hva du tenker?

For min del har det alltid vært lett å gi «kloke» råd til andre, men ikke etterleve de sjøl. Det er alltid mye enklere å se ting utenfra enn å innse sitt eget beste.

Det sitter mellom øra, og det er for min del avgjørende å få til de kloke valgene hver dag og ofte flere ganger om dagen. 

Sjøltillit og sjølfølelse er to begrep som ofte blir brukt om hverandre. De kan imidlertid bety litt forskjellige ting, og det ene kommer ikke naturlig etter det andre. 

Sjølfølelse kan man si er måten vi kjenner oss sjøl på, hvem vi er og hva vi står for og veriden man ser i seg sjøl slik man ER. Sjølfølelsen kan handle mye om i hvilken grad man er glad i seg sjøl. Sjølfølelse er knyttet til selvinnsikt, mens sjøltillit ikke nødvendigvis er det.

Sjøltillit er hvilken verdi vi tillegger oss sjøl og hvilken tro vi har på oss sjøl i forhold til vi gjør og får til. Det går an å ha høt sjøltillit, gjerne målt utfra noe man får til, med ganske dårlig sjølfølelse, gjerne fordi man tenker at man ikke er fornøyd med seg sjøl som man er. OG omvendt kan man på grunn av god sjølfølelse være klar over sine svakheter, som igjen kan gi utslag i dårlig sjøltillit. 

Sjøltillit og sjølfølelse er trenbart og jo mer du trener, jo bedre blir du på det.

Det som jeg ofte sier til meg sjøl: «Enten så vinner jeg, eller så lærer jeg. OG hvis jeg lærer, da har jeg vunnet uansett.»

Min sjøltillit og sjølfølelse har vært på bunn i mange år. Egentlig helt siden før jeg fikk diagnosen anorksi i en alder av 14 år. Før dette var jeg en sprudlende og ganske godt likt jente, som likte å henge med gutta. 

MEN – 4 år på sjukehus gjør noe med deg. I den tiden fra 14 til jeg var 19 år var et helvete. Stort sett isolert fra omverdenen på sjukehus, restriksjoner i hjemmesituasjon og skolehverdagen etter at jeg kom hjem og overvåkning 24 timer i døgnet. Dette gjorde jo at jeg hverken tørte å gjøre noe, være meg sjøl, eller utfordre egne grenser. 

Jeg lover deg, så mange år i «fangenskap» gjør noe med deg. Spesielt også i kanskje de viktigste årene i ditt liv. De årene du skal utvikle deg, lære litt på den tøffe måten, være med jevngamle og gjøre litt opprør hjemme. Jeg fikk aldri gjort noe av dette og jeg ser tilbake på disse årene som et stort tap på mange måter. 

Det å bli totalisolert, nektet det meste, få en helt annerledes skolehverdagl – det er IKKE lett å forstå for andre jevngamle. Du blir bare mer usikker, «uglesett» fordi du får «spesialopplegg» og et stempel som den syke. 

Forandringer det gjør vondt, men hvis en klarer å stå i mot det vonde, gå i gjennom det – JA, da blir enden av det vonde så utrolig mye bedre. 

Så hvsi du tørr å stole på deg sjøl, bygge deg opp og ta de valgene du ville anbefalt andre. Jeg tror du kommer litt lenger med det. 

Jeg har lært meg at skal jeg, eller skulle jeg komme videre, nyttet det ikke å fortsette i det samme sporet. Det nyttet ikke å gjøre det samme hver eneste dag. Forandring det fryder, men å bryte opp i mønstre er tøft. 

Nytt treningsopplegg, hvile og sove «normalt» er det som har og skal løfte meg høyere. Det virker som om det fungerer. Så det gjenstår å få til det en gjør i hverdagen, på treninger og ha det litt sterkere hodet, med seg i konkurransesituasjon. 

Det er bare å brette opp ermene. Tro på deg sjøl, stole på at det du gjør er bra nok. At nye veier og endringer er ofte den beste medisinen for det meste. 

Bli den beste deg, tøffere enn tøffest og ikke la deg pille så enormt på nesa. Stå rakrygget og tro at det ikke finnes noen begrensninger for nettopp deg. Det sitter mellom øra!

ALT ER MULIG!