Berlin Marathon 2016- på to forskjellige måter
Kort oppsummert dreier dette seg om at man kan forberede seg på ulike måter til lengre løp. Jeg meldte meg på Berlin Marathon 11 måneder før, og satset i tre måneder med fullt fokus og resultatmål på minst 2:59:59. Kona mi, Eli, skulle være med for å heie, men 6 dager før avreise utbrøt hun Det hadde jo vært litt gøy å løpe maraton da, når jeg først er der nede! Jeg så ikke den komme! Etter intens lobbyvirksomhet fra min side ble startplassen hennes klar kvelden før avreise, det vil si 3 dager før start. Målet til Eli ble å fullføre, og hun var nysgjerrig på utfordringen.
Jeg har alltid beundret folk som har løpt maraton under den magiske tretimers- grensen og har for min egen del sett på det som et uoppnåelig mål. 4:15 i snitt per km i 42,2 km har hørtes så heftig ut. Men det betyr vel ikke at man ikke kan prøve? Man må jo sette seg litt hårete mål for å ha noe å strekke seg etter, synes jeg. På den måten kan man pushe grenser, bli bedre, og kanskje overraske seg selv. Og går det skeis på veien, så kan man lære av det, og være bedre rustet til et nytt forsøk neste gang. Vet du hvor dine grenser går? Neppe! Med mindre du lever som toppidrettsutøver og maxer hver dag, så tror jeg ikke det. Men selv vi A4- mennesker med jobb, unger og alt som følger med, har mer eller mindre spillerom til å bli ganske så spreke.
Etter flere år med nysgjerrighet omkring tretimersgrensen i maraton, bestemte jeg meg i oktober 2015 for at jeg skulle gjøre et reelt forsøk på å klare drømmetiden i Berlin. Planen min var å fokusere på løpetrening i seks måneder. Jeg har aldri vært så motivert for en konkurranse noen gang. Overivrigheten i starten av april endte selvsagt med en leggskade og fem uker uten løping og ytterliggere fem uker med rolig opptrening. Plan B ble et faktum: Tre måneder med skikkelig løping fikk forhåpentligvis holde.
Opplegget besto delvis i vektreduksjon, som jeg oppnådde ved å spise mindre porsjoner til middag og kutte ut snacks. Hovedfokuset var mye løping. Jeg økte fra 1- 3 mil i uka med impulsstyrt løping, til strukturerte økter etter en maratonplan med ca 6- 9 mil per uke siste 12 ukene. Mesteparten av treningen ble gjort til og fra jobb, før og i lunsjen på jobb, samt i ferien. De lengste turene gjorde jeg unna tidlig på morgenene og sene kvelder for at det ikke skulle gå utover familielivet. I disse månedene løp jeg ca 7 timer i uka. Det er jo endel, men når man tenker og regner over hvor mye tid man bruker på andre nyttige og unyttige ting så er det ikke ekstremt i mine øyne. Jeg tror de fleste kan få til det om motivasjonen og helsa er på plass.
Drømmen om 2:59:59 ble fort realistisk. Når det nærmet seg fikk jeg følelsen av at det kom til å bli lett basert på intervallene og de harde lange turene. Det må jo være et tegn på at man er i form? Eller bare en ivrig mann som overvurderer seg selv, åpner for hardt og møter veggen? Etter at jeg løp løp Drammen halvmaraton på 1:21:15 i en løype som pga feilmerking var 300 meter for lang ifølge arrangøren økte selvtilliten ytterligere. Man kan estimere maratontid ved å doble halvmaratontiden og legge til 5-10 minutter. Derfor følte jeg at jeg hadde kapasitet til å nå målet.
Rett før mål under Drammen halvmaraton 2016
Før løpet fikk jeg mange tips, men det er særlig ett – myntet på å disponere kreftene jevnt i maratonet- jeg har bitt meg merke i: Be a woman. If thats not possible, think like one!
Damer er visst flinkere til å løpe jevnt og ikke overvurdere seg selv så mye
De siste ukene begynte jeg nemlig å tenke på hvor mye raskere enn tre timer jeg kunne løpe. Farlig! Mann.
Og så kommer vi til kona.
Eli er sprek, trener styrke og løper endel. Men hun har ikke trent og konkurrert siden barndommen som meg. Tvert imot har hun unngått konkurranse i frykt for å ikke og prestere bra nok. Etterhvert har hun blitt tilstrekkelig trygg på seg selv til ikke å bry seg så mye om eventuelle nederlag, men hun ser allikevel ikke helt poenget med startnummer og styret som følger med, både på konkurransedagen og i forberedelsene før. For henne er trening fri tid, den tiden på døgnet hvor hun kan koble ut, og hvor ingen kan kreve noe av henne. Hun pleier å logge treningsøktene sine, men det er mest fordi jeg ber henne om det og syns det er morsomt å følge med på hva hun har gjort. Gleden ved å løpe for henne er på sitt maksimale når hun kan løpe på stier i marka uten stress, bare fokusere på øyeblikket. Hun ser i hvertfall ikke poenget med maraton på asfalt. Når det er sagt så syntes hun mitt prosjekt og ønsket om å oppnå et resultat var positivt og støttet meg i det. Likevel liret hun av seg kommentaren øverst i innlegget seks dager før løpet, så noe nysgjerrighet for maratondistansen var visst der likevel…
Skulle hun spontant bare hive seg med på en maraton? Hallo? Går det ann? Hva med de 32- 36 km lange turene med maratonfart siste 20 km, med test av gel, drikke og utstyr? Lange intervaller i sone 3? Rooolige restitusjonsturer etter harde tempoøkter? De tre siste ukene med nedtrapping for å toppe formen? Mentale forberedelser gjennom mååååneder? Neida, hun hadde jo løpt jevnt og trutt og følte seg jo i veldig bra form. 2-3 mil i uka i snitt fant vi ut. Ofte de vanlige 7 km fra jobben, på fredager av og til lenger, samt en økt før frokost i helgene. Endel mer løping ble det i ferien i juli. Og hun hadde jo en tretimers løpetur i fjellet noen uker før som sin maratonøkt. Så hvorfor ikke? Var ikke det bra nok da? Ved å melde seg på rett før start slapp hun at maratonet la seg som en klam hånd omkring alle treningsøktene i forkant.
Selv om jeg syntes det var helt sprøtt og totalt overraskende, digget jeg det. Eli er en tøffing, elsker en utfordring og hun er seig. Jeg visste derfor at hun kom til å løpe skikkelig bra. I sånn ca 30-32 km! Så ville den siste milen bli et helvete. Og det fikk hun høre også:-) Det der visste jeg alt om fra min debut.
At jeg skulle ta så feil
Uansett; vi klarte å få tak i en startplass til henne tre dager før løpet og plutselig skulle mann og kone løpe maraton sammen!
Fra da av ble jeg mest nervøs på Elis vegne. Dagen før maratonet prøvde jeg å psyke henne opp og forberede henne på hva som ventet. For meg sto en lett løpetur uansett på programmet, så vi brukte 5-6 km på å tune inn Elis fart før vi fant en Biergarten der vi kunne slenge oss ned i sofa og fylle på med karbohydrater og væske. Ettersom alle Elis løpeturer stort sett hadde vært i kupert terreng var det jammen ikke lett å finne en snittfart vi trodde hun kunne holde. All loggføringen hennes kom virkelig til sin rett, jeg gikk gjennom historikken og sammenlignet med farten vi holdt på dagens økt. 5 minutter per km var antakelig passe fart, hvilket vil si en sluttid på 3:30. Hjelpes, det er fort! Men planen var klar og vi slappet av resten av dagen, spiste pasta på kvelden og la oss tidlig. Dødskjedelig oppladning for Eli som egentlig ville på byen for å danse! Haha..
På vei til start..
Stemningen føltes helt spesiell på løpsmorgenen der vi gikk hånd i hånd med hundrevis av andre de to km til startområdet, forbi Brandenburger Tour og inn i parken. Jeg kjente på en stor glede over at vi gjorde dette sammen, og merket min egen og andres nervøsitet. Men ikke Eli sin, for hun var helt som hun pleier, det veide tydeligvis ikke så tungt på hennes skuldre. Det var en nydelig soloppgang og passe løpstemperatur. Vi ønsket hverandre lykke til og gikk til hver vår pulje, B og E. Jeg gjentok til Eli hvor vondt det ville bli den siste milen, men at hvis noen skulle fikse det så var det henne!
Nå skulle jeg endelig få ut det jeg var god for etter tre måneders fokus på løpetrening. Jeg varmet opp ca 2 km, med noen innlagte korte stigningsløp i 4:00- fart, gikk inn i startbåsen og følte meg klar! Eli varmet opp med noen spensthopp, gikk inn i sin startbås og fant en fyr med en ballong som annonserte at han hadde planer om å løpe på 3:30, da gjaldt det bare å holde seg i nærheten av han.
Startskuddet kom, en haug med ballonger fløy til værs og vi var i gang. Ingen trengsel å snakke om og jeg la meg i 4:05- fart som planlagt for de første 3 km, som gir en estimert sluttid på 2:55. Planen var deretter å se om dagsformen var bra nok til å legge meg i 4:00/km, eller bare holde stabil fart, kanskje til og med skru ned tempoet et hakk. I starten følte jeg meg tung og tenkte at dette kom til å bli seigt, men da jeg passerte 3 km på tidsplanen var kroppen varm og løpssteget merkbart lettere, så jeg valgte å øke farten bittelitt (lenge leve GPS-klokka!). Jeg løp slavisk etter den blå idealinjen, fikk i meg drikke og medbragte gels jevnt og trutt og klokket inn hver femte km på rett under 20 minutter veldig lett. Passerte halvveis på 1:24 og følte jeg knapt hadde begynt. Faktisk så kjente jeg meg skikkelig bra! Tanken på å øke farten allerede nå dukket opp, det kunne jo gi en enda bedre tid. Klarte å overbevise meg selv en stund om at det var bare idioti, og at ingenting skulle skje med farten før tidligst etter 35km- om jeg hadde noe igjen på tanken. Da jeg passerte 25- 26 km hadde jeg så mye selvtillit og krefter igjen at jeg tenkte at hvis jeg ikke økte farten nå så ville jeg ikke få ut alt. Over i gamblingmodus med andre ord. Det ble en vanvittig digg følelse fysisk og mentalt, jeg løp resten av løpet hver 5 km raskere og raskere. Jeg følte meg tidvis som supermann, strekket mellom 25- 40km er ga meg den beste opplevelsen jeg har hatt i noen konkurranse. De siste 2km ble beina stive, jeg grein på nesa, men klarte samtidig å nyte stemningen. Da jeg løp gjennom Brandenburger Tour visste jeg at det bare var 300m igjen, spurtet det jeg kunne, knyttet neven som om jeg hadde vunnet og jublet høyt til og med da jeg jeg krysset målstreken på 2:46:20! Herregud, så bra! Vant over meg selv i hvertfall, og det holder i massevis!
Men hva med Eli da? Det skulle vise seg at hun hadde hengt seg på ballongmannen inntil det var 3- 4 km igjen, og dermed løpt på 5 min pr km hele veien, inntil de siste km, hvor viljen ble satt på prøve. Med andre ord et imponerende jevnt løp.
Lite visste jeg om dette. Jeg hadde fokus på å komme meg raskest mulig til bagen med mobilen og få med meg live- oppdateringen på fruen. Fikk meg meg en alkoholfri øl på veien og aldri har det smakt så bra! Da jeg sjekket mobilen så jeg at Eli hadde passert 30 km etter planen, men at hun for lengst burde passert 35 km. Oh no! #veggen. Ventet og ventet, oppdaterte jevnt og trutt, men intet nytt Ble litt bekymra. Men endelig kom det nyheter, drømmedama hadde ikke bare passert 35 km, men også 40 km!! Helt etter skjemaet fortsatt. Det var bare livetrackingen som hang etter… Kjente jeg jeg ble skikkelig gira, 3:29 kunne gå!! Og ca 10 minutter senere kommer hun inn på 3:29:28 og det kom et nytt jubelbrøl fra meg: Denne gangen mens jeg sto alene med en mobil i hånden et stykke inn i målområdet. Jeg ble så sinnsykt imponert! Eli ble møtt med åpne armer og jeg kunne se at hun var strålende fornøyd, men mest opptatt av hvordan det hadde gått med meg. Alltid gøy å imponere kona så det ble store øyne og jubel fra henne også da jeg fortalte om resultatet. Vi tok noen bilder, skravla om opplevelsen og gikk hånd i hånd tilbake til hotellet, ikke fullt så elegante og lette i beina som på morgenen..
Resten av dagen fristet det mest å ligge i sengen. Men vi hadde lagt planer om å oppleve Berlin. Så vi trosset utmattelse, kvalme, møre muskler og vondter og fikk både i oss lunsj og middag. Dagene etter var formen litt bedre, vi nøt Berlin på sykkel før vi dro hjem etter en litt annerledes kjærestetur. Anbefales!
Åssen gikk det med helsa vår i etterkant etter vår totalt ulike trening?
Jeg fikk en overbelastning i venstre kne og løp ikke på mange uker.
Eli derimot gikk på høye hæler etter to dager og begynte å løpe uken etter!
Uansett nivå og ambisjoner: Forsøk noe nytt! Man kan nå ambisiøse mål uansett om man trener målrettet og strukturert, eller lystbetont og mer impulsivt slenger seg med. Det trenger jo ikke være maraton det er snakk om. Kanskje et av løpene i Runners World Challenge? I såfall sees vi.
Og ta gjerne med gubben, kona, eller en venn. Det er ekstra gøy når sporty opplevelser deles! Lykke til med treningen.
