Jeg er en 36 år gammel lykkelig gift mann og pappa til fire barn på 4, 6, 8 og 10 år. Ble ferdig utdannet lege i 2008, og jeg spesialiserer meg innenfor allmenn- og idrettsmedisin.

Det har vært motiverende for meg å bli valgt til å være en av ambassadørene for Runners World Challenge 2017. Konseptet er spennende og variert, og består av en pakke ulike typer løp gjennom året, samt jevnlige treninger/seminarer med ulikt fokus.

De gjenstående løpene er:
Drammen Halvmaraton 3.9
Kollen Opp -trappeløp 9.9
Silva Night Run- hodelyktsløp 10.11

I oppveksten var jeg veldig aktiv og drev mest med langrenn og fotball. Jeg løp jevnlig som ledd i treningen til disse aktivitetene. I voksen alder har jeg gått endel turrenn på ski og Vasaloppet mange år på rad. Fordi jeg liker å et mål med treningen har jeg også stilt opp på noen 10 km- løp, et par halvmaraton og to maraton:

1. Stockholm Marathon 2012. Klassisk debut i den forstand at jeg møtte veggen. Jeg var dårlig forberedt og fikk beinhinnebetennelse i oppkjøringen. Det endte med at bena kjentes som tømmerstokker siste 12 km, etter at jeg frem til det tross manglende forberedelser hadde finfin flyt! Hørt det før? :-) Løp på 3:21 og var strålende fornøyd. Fire grader, kuling i kastene, pissregn og den kaldeste junihelgen i Stockholm på 80 år gjorde det ikke til en fantastisk totalopplevelse, men-men. Hadde fullført mitt første maraton og var stolt av det!

2. Berlin Marathon 2016. Det var under oppkjøringen og etter dette løpet jeg virkelig ble bitt av løpebasillen. Etter et tre måneders magadrag med strukturert løpetrening for første gang i livet smadret jeg mitt eget “livsmål” om å løpe under tre timer. Det var en dag da alt stemte og jeg følte meg helt rå! Jeg var stolt og lettere sjokkert over å løpe på 2:46:20.

Løpeåret 2017 begynte bra for min del. Motivasjonen var god etter resultatet i Berlin og enda bedre etter at jeg ble valgt ut til Team RWC. Nå skulle det bli mange løp på meg i tillegg til årets hovedmål, Berlin Marathon 2017! Gjennom vinteren gikk jeg en del på ski, men jeg prøvde i større grad enn tidligere å holde løpeformen vedlike. Etter å ha vært bortreist under Winterrun (første løp i RWC) fikk jeg trent bra i april, deltatt på to RWC- treninger som var veldig inspirerende, og var i rute til Råskinnet i begynnelsen av mai. Uken før fikk jeg dessverre en betennelse i høyre ankel som gjorde at det ble syv uker uten løping og mange DNS (did not start). Ingen særlig god RWC- ambassadør akkurat… Jeg er jo en ganske fersk løper, så det blir litt prøving og feiling. Og selv om jeg er lege og superinteressert i idrettsmedisin (og antageligvis burde visst bedre), betyr ikke det at jeg alltid er så smart med egen kropp. Det er fort gjort å bli ivrig og glemme medisinske råd. Hehe.. Innser i ettertid at jeg burde tatt mer hensyn til den sårheten jeg kjente i ankelen i to-tre uker før det ble vondt.

Lærdom: Ta konsekvensen av det dersom du kjenner du på en sideulikhet i beina, eller andre steder, som ikke gir seg etter to-tre dagers hvile og som er tilstede under eller etter løping. Ikke gjør som meg og løp med ubehaget, tenk heller at det er en grunn til at det er der. Tren alternativt eller hvil noen dager. Hvis kroppen gir signaler om at noe er galt er det mye bedre med noen få dagers hvile enn lange skadeavbrekk. Gir det seg ikke når du begynner å løpe igjen og du begynner å bli utålmodig; få en vurdering av en lege eller fysioterapeut. Hvis det ikke er så nøye og du er tålmodig; tren alternativt enda lenger og ha det gøy med det! Kanskje det går over av seg selv etterhvert?

Nå er jeg så smått i gang igjen, men ikke helt friskmeldt. Det er i skrivende stund drøye 11 uker til Berlin Marathon og jeg innser at jeg er langt bak skjema. Beina må herdes og det er ikke gjort på en dag. Målet mitt er å perse og løpe under 2:45, men det skal holde hardt nå. Under oppkjøringen venter neste løp i RWC, Drammen halvmaraton 3. september. Løypa er relativt lettløpt og dermed et bra sted for å debutere på distansen, og det er absolutt muligheter for pers for de som har ambisjoner om det. Bare å bli med! Jeg stiller i år som i fjor.

Neste innlegg blir en mer detaljert beskrivelse av treningen og gjennomføringen av Berlin marathon 2016, løpet der jeg overrasket meg selv og kjente gleden inn utfordre grenser. Kanskje er vi for pysete når vi setter egne mål? Har vi egentlig peiling på hvor grensene våre går før vi virkelig har prøvd? Og har vi egentlig noen grenser for hva vi kan få til?

Men kanskje viktigst: Innlegget blir også en hyllest til kona som skulle være med som heiagjeng i Berlin, men som heiv seg med og løp maraton etter å ha fått startplass bare tre dager før. Hun løp et utrolig jevnt og bra løp etter null spesifikk oppladning. Ekteparet Heen er dermed et strålende eksempel på at to ulike måter å forberede seg på kan gi gode opplevelser under maraton og andre lange løp. Jeg fulgte et spesifikt program med nøye planlagte treningsøkter i flere måneder og mange økter spesielt rettet mot maratonløp. Eli er derimot den spontane livsnyteren som trener det hun føler for og har tid til der og da og som spontant melder seg noe nytt på bare for å prøve, men også det for å teste grenser. Hvilken type er du?

Begge deler kan funke, så jeg håper neste innlegg kan være en inspirasjon. Både for dere mosjonister som drømmer om et spesifikt- og gjerne litt hårete- tidsmål som dere er usikre på om er realistisk. Men også for dere som vil delta for første gang uavhengig av ambisjoner og nivå og føler at maraton er en stor greie og virker vanskelig, krevende, kanskje til og med uoppnåelig. Det er det ikke! For selv om hverken Eli eller jeg har noe særlig erfaring med maraton må vi ha gjort noe riktig siden vi fikk så gode opplevelser på første og andre forsøk. Er man brukbart forberedt er maraton skikkelig gøy! Og det å fullføre ett gir en sjeldent bra følelse. Lover.

Følg med og ha en god og sprek sommer!!

Anders