«JOGGER´N!»
Det begeistrede utropet fra en av småungene i nabolaget er myntet på meg, og følger meg stadig oftere når jeg springer forbi.
Jeg velger å ta det som en hedersbetegnelse, selv om «bygdeoriginal» også er et ord som ligger og lurer bak i hodet. Uansett er det et tegn på at noen har lagt merke til at jeg ofte er ute og løper.
Faktisk løp jeg hver eneste dag fra 30. juni 2023 til 22 juli 2025.
Da satte syv høyreiste søstre på Helgelandskysten en stopper for run-streaken min, ved å hindre meg i å nå ned til løpbart terreng før klokka slo midnatt. Jeg skulle selvfølgelig tatt løpeturen før fjellturen, men nå ble det som det ble, og det kan være like greit.
Fra da av har jeg nøyd meg med 5-6 løpeturer i uka. Det er tross alt godt med en hviledag av og til.
En del av identiteten
Så hva er greia med all denne løpingen?
Å vinne løp, kan jeg se langt etter. Selv i min aldersklasse legger jeg meg midt på treet, og i hvert fall langt unna pallplass.
Svaret må være gleden og overskuddet det gir meg, og at løping er blitt en del av identiteten min. Jeg er rett og slett blitt en løper (eller «jogger’n»).
Selv om de store resultatene i løp uteblir, i hvert fall hvis jeg sammenligner med andre enn meg selv, er det motiverende å ha et treningsmål. Dessuten elsker jeg stemningen i store løp, og muligheten til å teste formen til det ytterste.
Femti maraton
Jeg synes det er veldig inspirerende med folk som setter seg mål av typen 40 maraton før de fyller 40, og lignende. Men akkurat det skipet har seilt for meg, siden jeg rakk å bli 44 før jeg sprang mitt første.
Derfor bestemte jeg meg for at 50 maraton etter 50 var et mer passende mål.
Nå har jeg kommet godt i gang med gjennomføringen. Etter at jeg fylte 50, i fjor sommer, har jeg løpt fire maraton eller ultraløp:
Trondheim maraton, september 2024
Jessheim vintermaraton, november 2024
SchiaccheTrail, 47 km, Cinque Terre, Italia mars 2025
Oslo Ecotrail, 80 km mai 2025
SciaccheTrail – Cincue Terre Ultra Trail – er høydepunktet så langt, i hvert fall med tanke på utsikt.
Også ultra – tross lite uttelling
I skrivende stund er det under tre uker til nummer fem etter 50, som blir Trondheim maraton, 6. september.
Siden jeg er glad i ultra også, har jeg valgt å inkludere ultraløpene mine i 50 etter 50.
Spørsmålet er hvordan jeg skal telle dem: For eksempel har jeg lyst til å springe Berlin-mur-løpet på 161 km, rundt det gamle Vest-Berlin. Skal jeg i så fall regne det som ett eller (nesten) fire maraton? Jeg har falt ned på å være litt streng med meg selv, og bare regne det som ett maraton. Et løp er et løp, tenker jeg.
Ble du interessert i hvordan prosjekt 50 maraton etter 50 utvikler seg, kan du følge med på kommende innlegg. Her vil jeg skrive om hvordan det går med treningen og løpsforberedelsene, og om ting som inspirerer meg. Kanskje kommer det noen løpsrapporter også.
