Drøye 40K og nesten 2400 høydemeter i Meråkerfjella tok pusten fra meg, i dobbelt forstand. Dette skulle bli min hittil lengste løpetur, og for en fantastisk naturopplevelse det ble.

Frem til da målte min lengste løpetur 32 kilometer. Nå sto årets mål for døra; Meråker Mountain Challenge. Det skulle bli et herlig gjørmebad i tidvis tjukk skodde.

Godt forberedt

Min edsvorne venn, Mr. Garmin Enduro II, dirret utålmodig kvart på seks. Grenseland autist-hjernen utførte de siste trinn av forberedelsene; ferdigpakket vest, bag, og plastkasse i bagasjerommet, kjøleskapsgrøt, loff med syltetøy, vann og kaffe, i kupeen.

Kjøre 06.15, hente Anders 07.00, fortære grøten 07.30. Fremme 08.15.

Skifte ferdig og gå på do, buss til startområdet ved sjøen Feren 09.15. Sharp.

På bussen ble loffen satt til livs, og vi vibrerte. Start-hagleskuddet gikk 10.30.

Allerede i bilen så vi at værmelderne hadde ferie. Det forespeilede kurante oppholdsværet med tilhørende solgløtt, snudde ryggen til og viste oss baken; tjukk tåke rundt toppene og yr i lufta. Visstnok hadde det regnet noe bestialsk dagene før. Et “vått år” i fjellet.

Deltakerrekord

Den tolvte utgaven av Meråker Mountain Challenge (MMC) gikk av stabelen lørdag 29. juli, denne gangen med deltakerrekord. Omtrent 250 løpere fordelt over sju distanser fra 2 til 100 kilometer. I 2018 var MMC 70K norgesmesterskap i terrengultra.

Som vanlig sto ildsjel og primus motor, Hallgeir Martin Lundemo, ved roret. I 2014 løp Lundemo, Petter Northug jr.’s tidligere hybelvert, via alle toppene i Meråker over 900 moh. i protest mot kommunesammenslåing.

Turen på over 300K med 15 000 høydemeter ble fullført på 70 timer, kun med noen små øyeblikks mikrosøvn underveis. Nå var det min tur til å begi meg ut i det samme terrenget, en søndagstur i sammenligning.

 

Tåke og glatte svaberg

Anders og jeg hadde avtalt å løpe sammen, og angripe det hele ganske bedagelig. Vi var begge noviser på denne distansen, i dette terrenget, tross alt. Da vi kløv over tregrensa på den drøye sju kilometer lange første etappen opp til Litjkjølhaugen, lå vi omtrent midt i startfeltet.

På åsryggen foran oss trakk teten taktfast opp i tåka, som besatte sjeler mot de evige jaktmarker. Vi stabbet oppover og fikk en forsmak på de seige myrene, før vi kom opp i fantastisk fjellterreng med stedvis beinbrekkende svaberg.

Vi hørte det hoiet bak tåkeveggen, men kunne ikke se dem, toppvaktene. Her på Litjkjølhaugen hvor maratondistansen kommer inn på 70 og 100K-traseen, fikk vi servert et kjærkomment krus julebrus, før vi la i vei på en relativt lettløpt etappe over Rundfjellet.

Bratte Blåberga

Da vi bikket over Rundfjellet og kom ned fra tåka, fikk vi det første minneverdige inntrykket av dette fantastiske området. I øst lå øverste del av Koltjønndalen naturreservat i all sin prakt. Dalen lokket oppmerksomheten min til seg, mens vi skled nedover den slake fjellsiden.

Vi gjorde et dupp ned i dalen, kløv over en skarp bekkekløft, før vi omsider sto ved foten av Blåberga. Rak sto hun der, i stram giv akt overser hun dalen. Ettersom vi tok oss god tid, var pulsen lav. Vi tok oss tid til å stoppe opp og glane opp fjellveggen mot tåkehavet.

Omtrent 400 høydemeters klatring ventet. Vi kunne ikke gjøre annet enn å le, og hive oss ut i det. Vi karret oss opp, fikk servert mer brus, og dumpet ned i dalen. En etappe med myr, myr, og atter myr, lå foran oss.

Var det verste over?

Omtrent halvveis, ved Angeltjønnhytta ved Fjergens bredd, lå distansens eneste fullverdige matstasjon. Alskens godsaker som loff med smør og buljong med kjøttboller. Potetgull og smågodt. Vi fikk fylt vanntaskene og konversert en smule med hyttefolk og frivillige.

“Det verste er over nå”, sa en av dem. “Nåja”, repliserte en annen, humret, og nikket forsiktig mot de langstrakte myrdragene opp mot Midtklumpen. Det frydefulle blikket hans fortalte meg at vi hadde noen våte kilometer i vente.

Og det hadde han sannelig rett i. Endeløse myrdrag i slake motbakker mot foten av Midtklumpen, før en ny klatreetappe, etter sigende en av de tøffeste for mange. Men beina kjentes uvirkelig pigge ut da vi kløv opp til varden og fikk mer brus.

 

Ivrig og overmodig

Nå var de verste nedstigningene underveis i løpet unnagjort. To mindre dalfører og to 1000-meterstopper, Kjerringfjellet og Huva, skulle forseres før den siste drøye mila med kupert terreng og nedstigning mot mål.

Motet var på topp da jeg skuet utover landskapet fra Huva. Vi hadde passert seks 1000-meterstopper, brutale myrer og sleipe gressletter. Såpeglatte svaberg var historie. Jeg kastet meg ut i fullt firsprang, og passerte noen løpere vi hadde hatt noen hundre meter foran oss.

Vi hadde lagt nesten 30 kilometer bak oss, så den siste mila, stort sett flatt og i unnabakke, ville bli en ren parademarsj. Jeg drømte om soddet vi var lovet da vi kom i mål. Så feil kan man ta, når overmotet tar overhånd.

 

Jevnt tempo og bråstopp

De første kilometerne gikk strålende. Men da jeg fikk Storkjerringtjønna på høyre side, dukket myrene, og ikke minst gjørma, opp igjen. Det var som nevnt særdeles vått i fjellet, og mange løpere hadde tråkket stien før oss. Inkludert hele halvmaraton-feltet.

Jeg klarte likevel å holde et jevnt tempo, og forsøkte å unngå de verste gjørmebadene og myrhullene, hvor nøkken kunne dukke opp når som helst. Plutselig forsvant bakken under venstre fot, gjørma sto opp til låret.

Et lite millisekund rakk jeg å tenke at nå ryker kneet. Jeg var i god fart, og det ble bråstopp. Heldigvis fikk jeg kastet meg fremover på magen, og foten ble dratt opp. Jeg slapp unna med skrekken, et hovent kne, og et nytt sår.

Siste krafttak

Jeg hadde 6-7 kilometer igjen, og begynte å gå tom. Fremsiden av lårene begynte å bli stive. Jeg var ikke helt nedi «the pain cave» ennå, men åpningen nærmet seg. Om ikke annet hadde været klarnet skikkelig opp, og solen strålte.

Ved Skurdalssjøen hadde hyttefolket et uoffisielt sjekkpunkt. Ungene hoppet i sjøen fra demningen, og store smil møtte meg bak bålpannene. Jeg stavret meg videre, glad, men sliten. Nå gjensto siste biten.

For en lykke da jeg endelig kunne skue ut over Teveldalen og ned mot målgang på Teveltunet. Dalsiden nedover var nærmest ei tømmerrenne med vasstrukken mark, løping ble nærmest umulig. Men jeg kom helskinnet ned.

Buldrende glede

De siste to kilometerne ble unnagjort på grusvei og asfalt. Jeg passerte målstreken etter drøye åtte timer i terrenget, et stykke ned på lista, men langt fra sist. Gleden buldret inni meg som lyden av fjerne fjellras.

Selv om jeg brukte litt mer tid enn planlagt, var jeg fornøyd. Jeg hadde fullført min lengste tur noensinne, i et avsindig tungt, men vakkert, terreng. Det ble sagt at tidene generelt var 20-30 minutter dårligere enn under normale forhold, på grunn av føret.

Medaljen ble hengt rundt halsen, og først nå ble jeg oppmerksom på de mange små flenger og sår jeg hadde pådratt meg underveis. Min første tanke var; neste år, da går det en time raskere. Minst!