Jeg savner å klemme familie og venner, å gå på teater og gaule mot den blinde linjedommeren på Åråsen. Men det jeg savner aller mest er å stå tett i tett, skulder mot skulder, kjenne lukten fra tusenvis av svette armhuler, med strammede lisser og supernaive forhåpninger om å løpe så fort som mulig.

Siden jeg føler at jeg skal løpe i mesterskap, vraker jeg den kjedelige t-skjorta og fester startnummeret på den lyse singleten og drar på meg Mo Farah-sleeves på ermene. Dette øyeblikket skal nytes!

Farten på klokka har vært saktere enn planlagt, og pulsen har vært høyere enn den burde være. Men for å sitere den superklissete klisjeen til Michael Caines rollefigur Albert; natten er alltid mørkest før soloppgang.

Akkurat som at tirsdag er den kjipeste dagen i uka (da du merker sjokkeffekten fra mandag), har uke 2 vært den tyngste treningsuka.

Produsenten kan drukne meg i så mange fancy egenskaper de bare vil, til slutt handler det mest om hvordan det føles å løpe i skoene. Om jeg liker å løpe i dem, om jeg føler meg raskere, om jeg føler skoen gir meg noe.

Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig å få trent i ferien, når jeg slipper å dra på jobb og egentlig har hele dagen fri?

Heldigvis har jeg aldri vært den smarteste i klassen. Jeg gikk jo tross alt i dramaklassen. Så uansett hvor dumt det er, kribler jeg noe voldsomt etter å slite meg gjennom tunge intervalløkter og langturer i ønsket maratonfart. Herlighet, så gøy det blir å finne ut hvor dum det går an å bli!