Høstens store mål for løpingen var Trippelen under Oslo maraton. Som jeg skrev om i forrige innlegg, var jeg på ingen måte overbevist om at jeg ville klare det. Jeg kjente på en nerve, en spenning som trigger meg. Alle som har løpt maraton vet jo at det i seg selv krever sitt å gjennomføre. Kun rundt 0,2 % av nordmenn gjennomfører maraton årlig. Det å da ikke bare skulle løpe maraton, men deretter fortsette å løpe halvmaraton og 10 km, er i grunn galskap. Eller?

Lysten til å løpe Trippelen kom i 2023 etter at jeg løp mitt første maraton. Jeg har vel en stadig indre trang til utvikling – generelt i livet og også når det gjelder løpingen. Så når jeg hadde løpt maraton, kom lysten til å utfordre meg selv enda mer. Jeg var påmeldt både i 2024 og 2025, men skader gjorde at det ikke ble mulig for meg å delta. Tre runder med tretthetsbrudd i fot og hofte.

Det gjør at jeg egentlig føler jeg har jobbet mot målet om Trippelen i tre år og har erfart på veien hvor krevende det kan være å faktisk få til å klare det. Det har ikke kommet lett.

Kroppens yttergrenser

Det å løpe ultraløp er rett og slett ikke noe en bare kan ta på sparket. Det krever solid forberedelse: kontinuitet og gradvis progresjon i treningen over tid, for å bygge opp kroppen til å tåle påkjenningen.

Risikoen for skader er stor både i treningsperioden frem mot løp og under selve løpet. Når en aktivt oppsøker kroppens yttergrenser og forsøker å skyve på grensene for hva som er mulig, så kan en fort ende opp med å trå over grensene og bli satt tilbake.

Og særlig er risikoen står når forholdet til mat ikke er helt balansert og tendensen er at jeg stort sett har ligget i energiunderskudd i perioder jeg har trent mye.

Som jeg skrev litt mer om i forrige oppdagtering, var perioden april til juli i år ble tøff for meg. Jeg klarte på ingen måte å ha den kontinuiteten på treningen som jeg egentlig ønsket. Det gjorde at jeg følte jeg startet fra et bunnpunkt i sommer når jeg for alvor la treningsplanen frem mot Trippelen.

Tidligere har jeg samarbeidet med ulike coacher, men nå gjorde jeg planleggingen på egenhånd. Ingen kjenner min kropp og psyke bedre enn meg, og det er heller ingen som bryr seg så mye om mine resultater som jeg selv. Så egentlig føles det godt å gjøre hele jobben med planlegging, gjennomføring og justering selv.

Opptreningen ble en opptur

Jeg begynner å kjenne mine egne behov og begrensninger godt. Har lært mye de siste årene om både hva som ikke fungerer og hva som fungerer godt for meg. I tillegg til å løpe, praktiserer jeg også ashtanga yoga daglig og trener styrke tre dager i uken. Jeg kan dermed ikke bare se på løpetreningen isolert, jeg må få helheten til å fungere. Og helheten handler jo også om andre faktorer som jobb, sosiale relasjoner, stress, hvile, søvn, med mer. Jeg begynte blant annet i ny jobb i august og det har vært krevende, både praktisk og ikke minst emosjonelt.

Jeg synes at jeg mestret opptreningsperioden veldig godt. Hadde fokus på å holde igjen og ikke bli for ivrig på å øke treningsmengden raskt. Hadde en jevn progresjon fra å løpe rundt 55 km i uken til 85 km i uken fra midten av juli til slutten av august.

Økte også gradvis intensiteten i intervalløktene mine. Hadde to til tre intervalløkter i uken og en langtur. Resten rolige løpeturer og mye transportløping. Holder fremdeles liv i runstreaken min som i skrivende stund har blitt 433 dager lang.

Treningsperioden ble toppet med Backyard ved Østensjøvannet den 29. august 2026. Hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ikke skulle tillate meg selv å løpe mer enn 5-7 runder for å ikke risikere å ødelegge noe for Trippelen.

Vanligvis pleier jeg å løpe i komfortsonen under backyardløp, men denne gang var fokuset å få inn mer tempotrening. Løp dermed syv runder (47 km totalt) med en gjennomsnittstid på 5:50 min/km – raskest på de fire første rundene og slapp opp litt siste tre. Fikk dermed lange pauser mellom rundene, ble litt som lange intervalldrag.

Tanken var at jeg under Trippelen måtte holde et tempo på rundt 6:00 under maraton, så det var fint å kjenne på at jeg hadde det inne. Backyardløpet ga dermed de svarene jeg ønsket og fin selvtillitsboost.

Spenning i forkant

Dagene i forkant av Trippelen kjente jeg veldig på nerver. Aldri har et løp betydd mer for meg noen gang. Jeg var så redd for at noe skulle skjære seg rett i forkant. Gikk og kjente etter om jeg følte  sykdomsfølelse og vondter i kroppen hele siste uken. Og når du kjenner godt etter, så kjenner du jo alltids litt brysomme greier. Det er jo aldri sånn at en føler seg 100 % klar. Alle dere som deltar på (lange) løp kjenner helt sikkert igjen dette. Kjente på manglende konsentrasjon og nervøs mage på jobb allerede dagen før løpet. Kroppen sa tydelig ifra at dette var stort for meg.

Selve løpsdagen

Jeg reiste tidlig inn til Oslo på løpsdagen. Dro innom SATS Nationalteateret og praktiserte litt yoga – fikk sentrert meg selv litt og myknet opp kroppen. Deretter var det å rigge meg til i Trippelteltet, få på startnummeret, tisse sånn omtrent hundre ganger og plutselig var vi i gang.

Maraton var definitivt tyngst for meg. Det er i grunn alltid sånn når jeg deltar på ultraløp, at de første kilometerne er tyngst før det løsner, både i kroppen og mentalt. Det er akkurat som om vondter og skjevheter i kroppen bruker litt tid på å løsne og komme i vater.

Og det er jo ikke til å stikke under en stol at kroppen begynner å fortelle en at det er krevende allerede ved 20 kilometer. Da er det litt nedslående å vite at det er over 50 kilometer igjen.

Jeg driver alltid med hoderegning underveis. Regner ut når jeg har løpt en fjerdedel, tredjedel, halvveis og så videre. Da jeg bikket 36,7 kilometer, visste jeg at jeg var over halvveis og straks i mål med maraton.

Da kjentes det lettere derifra og ut. Maraton er jo den tyngste bøygen. To runder i løypa. Deretter er det jo bare en halvering med én runde på halvmaraton. Og nok en halvering – og vel så det – med en flat 10 km til slutt. Og i takt med antall løpte kilometer stiger mestringsfølelsen og kicket jeg får av det.

Jeg skiftet dessuten antrekk og sko mellom hel- og halvmaraton og det ga også ny giv. Jeg løp først med New Balance SuperComp Elite v6 og deretter i Saucony Endorphin Pro 5, godt fornøyd med begge skoparene som ble kjøpt inn like i forkant av løpet.

Mestringsfølelsen i mål

Det var en helt nydelig mestringsfølelse å komme i mål. Jeg klarte det! Endelig! Og det blir jo også belønnet med hele fire klirrende medaljer under Trippelen, så det hørtes godt når vi beveget oss rundt med alle etter løpet. Tiden min ble 7 timer og 44 minutter. En snitthastighet på 6:19 min/km.

Det fine er at mestringsfølelsen har overføringsverdi til livet for øvrig. Det er noe herlig ved å vite at en er sterk nok til å kjenne på motstand og klare å stå stødig i smerten, eller løpe målrettet gjennom den. Det å gjøre noe som få mennesker klarer, gir en opplevelse av å være i stand til det som nærmest er umulig også på andre områder av livet. Og det virker selvsagt andre vei også. Jeg har stått alene i ekstremt mye smertefulle utfordringer gjennom livet og det tror jeg har gitt meg mentaliteten som skal til for å mestre å løpe ultraløp.

Og jeg er på en ingen måte ferdig med å gjøre det. Jeg er allerede påmeldt Trippelen i 2027 også. Den ble jo utsolgt allerede dagen etter at de la ut påmeldingen, så det var ikke tid til å nøle med å slenge seg med.

Noen snakker om at de får en «dette skal jeg aldri gjøre igjen»-knekk under lange løp, men der var jeg ikke i det hele tatt. Da jeg kom i mål var jeg lykkelig over å vite at jeg skal få gjøre dette igjen til neste år – og da forhåpentligvis med en enda bedre tid.

Planene framover

Men det blir selvsagt andre løp før den tid. Jeg har fortsatt å delta på Berger stadion Parkrun, like ved meg på Nesodden, de lørdagene jeg har mulighet. Det er et 5 km lavterskel gratis løp som er kl. 9:30 hver eneste lørdag. Har gjerne kombinert det med langtur i etterkant. Dette kommer jeg til å fortsette med. Det er hyggelig å løpe med kjente i nærmiljøet. Jeg har løpt litt raskere for hver gang de siste månedene, men persen fra i fjor høst står fremdeles. Innen sesongen er over skal den forhåpentligvis ryke.

Ellers skal jeg løpe Nesodden på langs den 11. oktober 2026. Det er også et hyggelig lokalt løp på 13,4 km gjennom nesoddmarka. Det gleder jeg meg til. For dere som har fulgt meg hele veien, så husker dere kanskje også at jeg deltok i fjor og hadde en veldig fin opplevelse med det da. Det er jo alltid usikkert med høstløp – det kan bli en gjørmefest – men vi skal nok klare å kose oss uansett.

Neste ultraløp blir Fagerstrand backyard den 7. november 2026. Det er ikke last person standing, men 12 runder, så da er det maksimalt 80,4 kilometer. Jeg kjenner at det løpet ikke vekker så mye spenning og begeistring i meg, ettersom jeg ikke vil få mulighet til å ta noen rekord i antall runder. Rekorden er jo 16 runder fra Ekeberg backyard i mars. Det er heller ikke noe tidspress. Med andre ord har jeg høy selvtillit på at jeg fint klarer det, og da blir det ikke like kick å faktisk gjennomføre det. Men igjen er det et hyggelig løp i nærmiljøet. Det blir rett og slett en høst med mye fokus på lokale løp.

Ja, før jeg reiser på ny ferietur til Thailand i desember. Turen sist vinter ga mersmak, så jeg gjentar suksessen. Håper på mange nydelige barfotløpeturer på stranden igjen. Det er deilig å glede seg til det mens vi nå går mot mørkere tider.