Jeg avsluttet forrige blogginnlegg med å skrive at jeg ikke skulle la det gå så lang tid til neste innlegg, men nå har månedene gått uten noen oppdatering fra meg likevel. Så, her kommer et forsøk på å oppsummere det siste halvårets høyde- og bunnpunkter. Jeg liker jo å få frem helheten, og da må begge deler med. Livet er både og.
Årets første store mål var Ekeberg backyard i slutten av mars. Jeg fikk trent godt i februar og mars. Blant annet deltok jeg på RUN innendørs løpsfestival i slutten av februar der jeg løp 12 backyardrunder på tredemølle. Jeg hadde egentlig bare tenkt til å løpe syv runder, men det kjentes så lett og da ble jeg ivrig. Det ga veldig selvtillitsboost.
Samtidig meldte det seg smerter i foten i etterkant, og jeg innså at jeg kanskje hadde blitt for ivrig. Da jeg deltok på gjennomløping av backyardløypa på Ekeberg to uker før konkurransedagen, var foten så vond at jeg måtte halte meg i gang på hver runde, og det føltes nok å løpe rundt 3 mil.
Da så jeg litt svart på det og tvilte sterkt på at jeg ville klare målet mitt på Ekeberg.
Ekeberg Backyard ultra
Det fine med backyardløp er at en bare tar en runde av gangen, og 6,7 km er jo ikke så langt. Drømmen var å klare 15 runder og dermed krysse grensen for tresifret antall løpte kilometer. Det føltes som et fryktelig hårete mål da jeg startet.
De første rundene kjentes som de tyngste. Det er akkurat som om kroppen trenger tid på å løpe av seg litt vondter og komme ordentlig i gang. Og mestringsfølelsen og endorfinene blir også sterkere og sterkere jo lengre jeg får løpt. Runde på runde.
Da jeg kom opp i 10 runder og 67 km, var jeg så høy på livet. En fantastisk følelse av sterk kjærlighet og takknemlighet til alt og alle. At min gode venninne Janne og hennes datter kom og heiet på meg, varmet dypt inn i hjerteroten – og jeg tror aldri jeg har sett vakrere plakat før enn den de hadde med.
Også utrolig hyggelig at mine to brødre, Benjamin og Odin, overraskende dukket opp sent ut på kvelden. Det var stort å klare 15 runder. Og enda hadde jeg mer inne. Det ble en siste bonusrunde og jeg endte opp med 16 runder og 107, 2 km (klokken viste 108 km).
Dramatisk hjemreise
Hjemturen fra Ekeberg ble imidlertid litt mer dramatisk enn jeg hadde sett for meg. Jeg ruslet til bussholdeplassen og satte meg for å vente på bussen. Da kom svimmelheten og jeg endte raskt opp besvimt på bakken. En tilfeldig mann i nærheten så det og tok seg av meg.
Det endte opp med ambulanseturer – først til legevakten (der jeg besvimte liggende flere ganger), deretter til Ullevål og sist til Ahus hvor jeg ble liggende et døgn for å få utført en 24-timers EKG-måling. Ingenting galt ble funnet på hjertet.
Jeg har hatt lett for å besvime siden jeg var barn, og en finner ingen sikker forklaring på det annet enn relativt lavt blodtrykk og en sensitivitet i spesielle situasjoner, som ved store fysiske anstrengelser. Det har også skjedd en gang tidligere etter et backyardløp, så jeg noterer meg at det kan være greit å ha support etter lange løp heretter.
Nedtur og tvil
I begynnelsen av året la jeg klare løpsplaner for hele året. Neste store mål var å prøve meg på 100 miles under Endless Shore i slutten av mai, men det var som om luften gikk litt ut av meg etter å ha klart målet på Ekeberg.
Tror mange kan kjenne seg igjen i det – at en lett kan få en psykisk knekk etter at et stort løpsmål er nådd. At det er som om det blir et tomrom som en synker litt sammen i. Selv om løping er en fysisk aktivitet, må en virkelig også ha med seg det mentale om en skal klare å trene godt og prestere i konkurranser.
Jeg hadde gått arbeidsledig som jurist siden midten av januar. Jobbsøkingsprosessen, usikkerhet og avslag tok på. Behovet for trygghet, stabilitet og indre ro har kjentes sterkere enn behovet for å utfordre meg selv på nytt.
Etter to måneder uten overspising, falt jeg tilbake til min mestringsstrategi, bulimien. Men selv om det er en mestringsstrategi, så skaper det på ingen måte mestring. Det lindrer ubehagelige følelser på kort sikt, men sender meg rett utfor et stup der angsten og håpløshetsfølelsen tar meg fullstendig.
April og mai er kanskje den tyngste bulimiperioden jeg har hatt i mitt liv. For meg er det sammenlignbart med rus. Det er som om strategien ikke lenger fungerer noe godt for meg, og at jeg desperat prøver å øke dosen – større og flere runder med overspising og oppkast i håp om at det skal fungere. Men jeg blir bare vanvittig sliten og nedbrutt.
Jeg måtte gjøre noe for å komme meg ut av den negative spiralen jeg var i. Komme meg ut av isolasjon i leiligheten min og over til andre omgivelser. Jeg fikk bestilt meg en rimelig restplass til Mallorca.
Mallorca var fantastisk. Nydelig natur. Flotte topper og endeløse stier langs det fantastiske turkise havet. Det gjorde godt for kropp og sjel å være der. Det ble et godt løft. Fikk meg to flotte langturer på 60 og 40 km, en løpende og en gående.
Dessverre knakk jeg litt sammen igjen når jeg kom hjem. Heldigvis var det ikke mer enn tre uker til neste sydentur. Denne gang en lenge planlagt tur til Bulgaria med begge guttene mine på 13 og 23 år. Det ble ikke like mye rom for de lengste løpeturene der, men jeg fikk løpt fine korte turer og følte jeg kom godt i gang med bedre og mer strukturert trening igjen. Det var flott langs med Svartehavet og også frodig og vakkert i Golden Sands Naturepark.
Etter turen til Bulgaria fikk jeg nok en psykisk knekk. Egentlig liker jeg å se på meg selv som en rolig og avbalansert person. Jeg er jo også yogalærer og er god på å hjelpe andre mennesker meg å finne ro. Men månedene april til juli har jeg virkelig ikke vært helt i vater. Det har vært høyt og lavt emosjonelt.
Ett års runstreak
Selv om det siste året har vært alt annet enn enkelt, og det har gått opp og ned med treningen, må jeg nevne at jeg tross alt har klart å holde en viss kontinuitet i løpingen. Jeg har nemlig klart et annet stort mål også. Den 18. juli ble runstreaken min ett år lang, og jeg er nå inne i det gode selskap blant 68 andre norske løpere som har en aktiv runstreak på over ett år. Du finner listene her. Det kjennes faktisk veldig stort å ha klart det.
Etter flere år med gjentatte tretthetsbrudd i fot og hofte, har jeg nå faktisk klart å holde meg skadefri og løpbar i over ett år, og det er en stor seier. Forhåpentligvis har jeg lært nok av tidligere skader, slik at jeg nå også kan holde på kontinuiteten fremover.
Tilbake i en god flyt
Nå føler jeg heldigvis at jeg har funnet fotfeste og balanse igjen. Den siste måneden har jeg fått trent, spist og sovet bra, og det har så enormt mye å si. Det er grunnleggende og avgjørende behov. Jeg har blant annet deltatt på Parkrun ved Berger stadion på Nesodden igjen og har fått flere fine langturer langs med kyststien her på halvøyen. Det er vakkert her hjemme også om sommeren.
Denne uken begynner jeg også i ny jobb som jurist igjen. Det er definitivt en hjelp til å holde meg selv oppe. Det betyr så mye å ha noe å stå opp til, en forpliktelse som gir struktur på dagene igjen. Etter syv måneder uten fulltidsjobb, gleder jeg meg veldig til hverdagsrutiner og det å bli en del av et sosialt arbeidsfellesskap igjen. Det skal bli godt å føle at jeg får bidratt mer meningsfullt til samfunnet igjen.
Nytt mål i siktet: Oslotrippelen
Jeg har også funnet ny motivasjon til å jobbe mot nye løpsmål. Faktisk er dette tredje året på rad at jeg er påmeldt Oslotrippelen, men skader har gjort at jeg har måttet selge startplassen igjen de siste to årene.
Nå derimot kjenner jeg at nerven er der: Kan jeg klare det? Vårens tunge perioder har gjort at formen definitivt ikke er der jeg ideelt sett skulle ønske den var. Jeg skal gjøre det jeg kan den neste måneden og stille best mulig forberedt ved startstreken og gjøre mitt absolutt beste.
Jeg er ikke overbevist, men håpefull.
Jeg har ikke annet mål i år enn å klare å fullføre alle tre distanser; maraton, halvmaraton og 10 km. Jeg føler meg rimelig trygg på distansen. 73 km er ikke helt avskrekkende etter å ha klart å løpe over 100 km i vår. Men dette er sammenhengende og på asfalt, og det er tidskrav. Det er tiden jeg er mest usikker på. Om jeg vil klare å løpe raskt nok.
At jeg kjenner meg usikker på om det vil gå, trigger meg samtidig. Jeg liker den spenningen som skapes ved at jeg ikke føler meg trygg på at jeg vil klare det.
