Tiden flyr og plutselig er det en stund siden sist oppdatering fra meg. Jeg har vært opptatt med å nyte late sommerdager – i fin balanse med trening selvsagt. Det går i en kombinasjon av løping, ashtanga yoga og styrketrening.

Jeg hadde tre uker ferie fra jobben hvor jeg hadde tre reiser – noen dager på Hardangervidda, en uke i Kreta og en helg i Gøteborg. Alle turene med løpesko og yogamatte i bagasjen.

Jeg sitter igjen med masse takknemlighet og kjenner på at dette har vært mitt livs beste sommer!

– Kjent meg ensom om sommeren

Og jeg tar det ikke for gitt at sommeren skal kjennes god – særlig sommerferien. Kanskje forteller jeg mer om min (spiseforstyrrede) historie senere, så dere får mulighet til å forstå enda bedre. Enn så lenge får dere nøye dere med kortversjonen, som er at livet mitt har vært utrygt og krevende på mange måter.

Utryggheten har gitt et behov for å kontrollere mat og trening, fordi jeg finner mestring og glede i det, noe som igjen gir en opplevelse av trygghet. Det kjennes godt for meg å ha klare rutiner, planer og mål, og jobbe strukturert mot å nå målene jeg setter meg.

Det å ha ferie derimot kan kjennes uforutsigbart og utrygt, og det blir vanskeligere å opprettholde rutiner.

Da har jeg hatt lett for å havne i en vond motsatt grøft med overspising og oppkast, og ikke minst følelser av frustrasjon, fortvilelse og av tap av kontroll.

Og ikke minst har jeg kjent meg ensom om sommeren som singel. Singel og alene med barn. Det har kjentes tungt å reise på ferieturer alene uten andre voksne.

Følelsen av å mangle tilhørighet har blitt sterk. Det å ikke ha en partner å dele livet mitt med, og heller ikke et nært forhold til familie for øvrig, har kjentes ekstra sårt. Ferietid er jo gjerne noe vi forbinder med fellesskap. Glede som deles blir større. Det er tyngre å skape glede alene.

Heldig og tilfreds

I år kjentes ferien imidlertid så mye lettere. Det var så godt å klare å være fleksibel.

Spise annerledes mat, men likevel føle nok kontroll til å ikke ende opp i matkaos. Klare å opprettholde trening, men samtidig kjenne på at det var greit at ikke alle økter ble helt av topp kvalitet.

Rett og slett unne meg selv litt mer raushet enn det jeg har klart tidligere. Det gjorde veldig godt.

Og jeg fant masse glede i å bare være på tur med barna mine. Ensomhetsfølelsen overveldet meg ikke. Det var ikke en følelse av mangel, men mer en følelse av overflod og tilfredshet.

Jeg følte meg så heldig som fikk de opplevelsene jeg fikk med dem. Gode minner for livet.

Nå er hverdagen i gang igjen. Tilbake til jobben i Barne- og familiedepartementet. Og det kjennes også veldig fint.

Jeg har byttet seksjon til seksjonen for barnevernsrett, og det føles meningsfullt å få jobbe med dette. Jeg føler meg oppriktig heldig hver dag jeg får gå inn dørene bygget i Regjeringskvartalet og er veldig motivert for å gjøre en god innsats hver dag.

Det er ikke hver dag i mitt yrkesliv som jurist at jeg har kunnet si det, så det er heller ikke noe jeg tar for gitt.

Jeg er også i gang med nye timer ved SATS Akersgata på mandag ettermiddag, hvor jeg underviser Ashtanga yoga og Aroma relax og koser meg også veldig med det.

Dette kjennes rett og slett ut som en veldig god periode i livet mitt. Alt er langt fra perfekt, men mye av det grunnleggende kjennes bra og jeg klarer å akseptere og finne tilfredshet med det som er.

Bruddet har grodd

Når det gjelder løpingen – som kanskje er det dere er mest interessert i å følge – så føler jeg også at det begynner å løsne litt igjen nå etter skade i vår. Jeg tok et steg tilbake i begynnelsen av juli og tok helt pause fra løping en ukes tid, før jeg gradvis har trappet litt opp igjen.

Jeg har nå løpt hver dag siden 19. juli, så en runstreak på en måneds tid. Det rusker fremdeles litt både her og der, men det har blitt gradvis bedre.

Jeg tok kontroll-MR fredag forrige uke, så håper at den også vil vise at bruddet i bekkenet har grodd, og at det går fint at jeg løper igjen nå.

Det blir mest transportløping med sekk på ryggen i hverdagene nå. Det er gull å bruke tid jeg likevel ville brukt på å forflytte meg til å løpe.

De siste par ukene har jeg igjen deltatt på Parkrun ved Berger stadion, som er i nærheten av her jeg bor på Nesodden, på lørdagene. Det er helt lavterskel og ikke noe startnummer på brystet, men det er likevel et løp i fellesskap med andre hvor det tas tid. Det tenner konkurransegnisten i meg og gir meg litt kick.

Det har vært deilig å kjenne på at det igjen er mulig å løpe litt raskere på noen økter. Og pulsklokken mener at VO2-maksen min igjen er på overlegent nivå og at kondisjonsalderen min er godt under min biologiske alder, så det gjør godt for egoet mitt nå som jeg er i ferd med å runde 10 år som singel og nærmer meg å bikke over i 40-årene.

Jeg er håpefull med tanke på høsten, og krysser både fingre og tær for at jeg kan holde meg skadefri og få en god progresjon i løpetreningen min fremover.

Håper dere som leser dette også kjenner på de samme følelsene i deres liv; at dere er oppløftet etter sommeren og gleder dere til å møte høsten!