«Opp som en bjønn, ned som en DNF»
Helin var jo ikke endestopp for Nøsen Hundreds. Ennå gjensto ca halve distansen. Og langt over halve løpstiden. Stoppet ble kort før kurs ble satt i retning Hallingsteinen.
Løypa var her blitt lagt om fra første årene, og gikk nå på en alt annet enn flytsti i skråningen. I et uoppmerksomt øyeblikk tråkket jeg feil og fikk et kraftig overtråkk.
Jeg løp videre, men smertene vedvarte. Like etter kom brått kraftig mageknip. Måtte rett i stående fosterstilling.
Men, man kan jo ikke gi seg så fort! Kavet meg videre. Mageknipen og kvalmen ble bare mer og mer intens, og venstre ankel banket.
Tempoet gikk ned, og ned. Var fast bestemt på å komme meg videre.
Mobildekning var det heller ikke, så hjelpen var langt unna. På platået tok vi av fra veien og kunne peile kurs mot Hallingsteinen. Et par hundre meter senere var ubehaget så intenst at jeg måtte sette meg ned. Fant meg en stein å hvile meg inntil. Tiden gikk, og jeg prøvde meg på et eple.
Et tegn fra oven
Desperasjonen meldte seg. Lysten på å fullføre var ekstrem. Men på andre skuldra satt en stakkar som hvisket til meg at helsa må gå foran.
«Gi meg et tegn!» tenkte jeg. 2 sekunder senere: AU! Flyttet blikket mot smertekilder. En veps! Og jeg som fikk allergisk reaksjon sist gang jeg ble stukket av en veps!
En halvmeter bortenfor kom en ny veps opp av bakken. Og enda en. Skjønte straks at dette ikke var stedet å være. Nok et stikk mens jeg lukket sekken og prøvde å få den på ryggen. Tegnet var kommet, og ble tolket som at jeg måtte sette kursen videre.
Ubehaget var på ingen måte borte. Men ei heller var det verre. Så jeg fortsatte. Hallingsteinen var neste. Sparke borti før jeg dro i retning neste CP. Her var det jo bare nedoverbakker dit, og det måtte jo være helt nydelig!
Vel, terrenget var ikke akkurat for flytsti å regne. Noen hardhauser er nok uenig med meg der. Men for oss vanlige dødelige er det gangtempo som gjelder. Og da tar det jo tid. Men været: upåklagelig varmt og godt!
Vann hadde jeg atter gått tom for. Utrolig hvor fort halvannen liter konsumeres på en slik tur! Men heldigvis dukket det til slutt opp en kurant vannkilde i form av ei elv.
Endelig checkpoint!
Vel nede fra fjellet, og litt videre, ble fuglekvitter erstattet med dunk-dunk-musikk. Checkpoint nærmet seg! Og kom! Eller jeg kom til det, strengt tatt. Nye kubjeller, nye heiarop, og nye utrolige mennesker!
Pausen ble lang. Det fristet litt å slå følge med de som fant ut at 72 km var maks for dagen. Men cola, cola, cola, vannmelon, cola, smågodt og suppe fant veien ned i magen. Jeg klarte også å komme meg på do, og det virket som om kroppen nå hadde funnet tilbake til halvnormalen.
52 minutter etter ankomst på CP slang jeg sekken på ryggen, og skyndte meg videre før jeg kom på andre tanker igjen. Et kjapt adjø til de fabelaktige folkene, og jeg bega meg videre ut på eventyret. Ryggen var tømt, og kroppen bunkret full av Cola, vannmelon, smågodt, suppe, sportsdrikk og banan.
Gråkampen – en helsvart kamp
Følte meg pigg, bortsett fra velfylt og tung mage. Gleden var dog kortvarig. 2 kilometer senere var det allerede tid for gjødsling av buskas. Og mageknipen var tilbake. Og ble verre.
Stod ved start av stigningen opp mot Gråkampen. «Skal, skal ikke». Bestemte meg for å ta fatt på motbakken. Angret hver 20. meter på den beslutningen. Men ville absolutt ha med meg dette fjellet. Solnedgangen fra toppen ble et mål.
Pusten var tung. Magen var vrang. Flere ganger måtte jeg søke skjul for å sette meg på huk. Jeg våget ikke sjekke klokka. Våget ikke sjekke hvor langt det var igjen til toppen. Eller til mål.
Mageknipen var så intens at 113-appen ble åpnet «just in case».
Kom etter en stund til punktet hvor man møter sporet som går ned igjen fra fjellet. Vurderte sterkt å gå ned uten å gjøre toppstøtet. Heldigvis levde håpet om solnedgang ennå, og jeg tok til venstre retning toppen.
Og en altfor lang stund senere stod jeg der. På toppen. Av Gråkampen. Solnedgangen ble det ikke noe av. For mye skyer for det. Kald vind. Lite energi i kroppen. Og det var bare å komme seg ned. Nøsen i sikte, altfor langt i horisonten.
Nedstigning, og undergang
Man skulle kanskje tro at man skulle føle på en lettelse i nedoverbakke. Den gang ei. Prøvde meg stedvis på lett jogg nedover der hvor det var løpbart. Det straffet seg i form av ekstra sterke smerter, og atter fosterstilling.
Etter langt, og lenge, og atter langt ble det flatt. Gå litt, stoppe litt, gå litt, stoppe litt. Et lite sjekkpunkt kom, hvor Røde Kors befant seg. Hilste på de, fylte litt drikke selv om jeg ikke var i stand til å drikke, og gikk videre.
100 meter senere kom veiskillet. Ta av fra veien, og følge stien videre i løypa, eller følge veien i retning Nøsen. Etter en veldig kort rådslaging i skallen endte det med at jeg tok til høyre.
Korteste vei til Nøsen. Og en DNF. En fryktelig tung avgjørelse.
Men med utsikter mot ytterligere 3 timer i intense smerter, og tanken om at jeg allerede hadde bortimot 90 km på tripptelleren, tenkte jeg at nok var nok.
Dermed, et forsmedelig nederlag. Klapper meg på skuldra for ca 90 km logget, av de 103 km det ville blitt, og en lovnad til meg selv (og familie) om at jeg nå var ferdig med ultraløp.
Og hvor lenge varer så «manns minne»?
