Jeg har kjent på en trang til å dele mer av min livserfaring i lengre tid, så det å bli valgt ut til å få lov til å blogge her hos Runner’s World, gjør at jeg føler meg utrolig heldig. Og også ydmyk.
Jeg ser for meg at dette skal bli en personlig blogg hvor jeg deler åpent, sårbart og ærlig fra mitt liv – på godt og vondt. Samtidig har jeg også lyst til at det jeg deler virkelig skal treffe deg; at du skal kjenne deg berørt og få lyst til å reflektere videre etter å ha lest mine tekster.
Jeg er opptatt av hvordan fysisk og psykisk helse henger sammen, og ønsker å løfte frem det, med et særlig fokus på spiseforstyrrelser. Vi trenger åpenhet om det.
Så hvem er jeg?
Jeg er 39 år gammel og bor på Nesodden i Akershus. Er singel og har to barn fra tidligere forhold – gutter som er født i 2002 og 2012. Eldste har flyttet hjemmefra og yngste bor hos meg rundt halvparten av tiden. Jeg er utdannet jurist og jobber nå fulltid i Barne- og familiedepartementet. I tillegg jobber jeg som yogalærer ved SATS Akersgata.
Min treningsbakgrunn
Jeg har trent jevnlig i litt over 20 år nå. Stort sett har jeg trent veldig variert, en kombinasjon av styrketrening, spinning, løping og yoga, krydret med diverse gruppetreningstimer.
Trening har alltid vært noe som har vært veldig givende for meg, og jeg ønsket raskt også å inspirere andre til å oppleve den mestringen og gleden jeg selv kjente på.
Jeg startet dermed som gruppetreningsinstruktør i 2007. Jeg har instruert ulike timer innen både styrke, kondisjon og fleksibilitet. Jeg har etterhvert tatt mange kurs, blant annet ved idrettshøyskolen, og lært mye om både trening og kosthold.
I 2017-2018 tok jeg også min første yogalærerutdannelse, og etter dette har hovedfokuset vært på å undervise dette. Nettopp fordi fokuset i yoga er helhetlig; der kan jeg formidle noe mer enn bare det fysiske.
Yoga er for meg en terapiform hvor det handler om å møte seg selv på en ærlig måte – både fysisk og psykisk. For spenninger i kroppen kommer av vonde erfaringer gjennom livet. Ved å aktivt gå inn for å møte spenningene i kroppen, må en også være villig til å møte seg selv emosjonelt for å klare å gi slipp.
Min løpehistorie
Jeg har løpt sporadisk helt siden jeg begynte å trene i 2004. Det var imidlertid først i 2016 at jeg begynte å trene løping mer strukturert og deltok i mine første løp med startnummer på brystet.
Jeg gikk også fra å kun løpe opptil en mil og til å løpe mitt første halvmaraton.
Jeg løp jevnlig i årene 2016-2019, men hadde en pause fra løpingen i 2019-2021. Årene etter dette har imidlertid løpingen fått større og større plass i livet mitt.
I 2023 løp jeg mitt første maraton på tiden 3.46. Jeg storkoste meg hele veien og smilte fra øre til øre. Det ga virkelig mersmak!
Jeg begynte også å løpe med en lokal løpeklubb her ute på odden det året, Nesodden Trail Running, og det føltes veldig givende å få være en del av det fellesskapet. Det er også flere ultraløpere i det miljøet, og tanken gikk fort til å sette meg enda større mål. Jeg liker å utfordre meg selv og strekke grensene.
Ultraløper i hjertet
Jeg løp mitt første ultraløp på 80 km i fjor vår. Jeg endte dessverre opp med et tretthetsbrudd i foten, men det tok likevel ikke motet fra meg. Etter dette har jeg vært en ultraløper i hjertet og har meldt meg på flere ultraløp siden.
Dessverre har jeg ikke fått deltatt på noen av dem, fordi nye skader har kommet.
Jeg har vært gjennom tre skadeperioder med (begynnende) tretthetsbrudd i hofter/bekken/fot siste drøye året. Siste var brudd i bekkenet på venstre side i mars i år. Det har tatt tid for bruddet å gro, men nå er jeg så smått i gang med forsiktig løping igjen.
Grunnet alle bruddene, tok jeg bentetthetsmåling sist uke, som viser verdier som er lavere enn det som er ideelt – ligger litt under eller på grensen mellom normalt og osteopenia – stadiet før osteoporose. Det medfører nok at jeg lettere får brudd enn andre, og at jeg må være mer forsiktig fremover.
Fornuft tilsier vel også at det å sikte mot flere ultraløp kanskje heller ikke er så lurt. Men det sitter langt inne å skulle gi opp den drømmen.
Ny start
De siste månedene har jeg trent dårlig, og jeg føler jeg starter fra bunn igjen. Heldigvis er det ingen begrensninger på hvor mange nye starter vi kan gi oss selv.
Hver gang vi går på trynet etter å ha satset for hardt, kan vi reise oss igjen og begynne på nytt – forhåpentligvis litt klokere.
Og når en er på bunn, så kan det bare gå oppover.
Jeg ser for meg en rolig progresjon fremover. Ikke delta på noen særlige konkurranser, men bare få trent med god kontinuitet. I første omgang bare bli kvitt ubehag i hoftene og kunne føle meg fri når jeg løper igjen.
Tenker mer langsiktig der jeg er nå og håper å heller kunne løpe lengre igjen til neste år. Da fyller jeg også 40 år, så da hadde det vært gøy å feire med å løpe mitt første løp på 100 miles.
Har meldt meg på det lokale løpet Endless shore i mai neste år, så krysser fingrene for at det vil bli mulig å gjennomføre om jeg bare er tålmodig nå og holder meg skadefri fremover.
I tillegg til løpingen kommer jeg til å praktisere ashtanga yoga og også holde på minst en styrkeøkt i uken.
Håper du har lyst til å følge meg på veien videre!
