Tvillingene Vita og Wanda startet en strukturert, løpefokusert treningshverdag i januar i fjor. Så strukturert at de knapt har hatt en treningsfri dag siden.
Alle foto: Tonje Lien Wold
– Jeg går for klemmen, sier Wanda, mens hun raskt informerer at hun håper det ikke er planlagt noe løping da hun har en fersk dose med kortison i kneet.
Hun meddeler at hun har fått forbud mot å løpe, men at Vita er frisk og rask.
– Slapp av, jeg løper for oss begge, sier Vita smilende.
Sammen går vi mot Huk badestrand, blant alle ivrige hunder som i likhet med oss er i ekstase av å kunne tilbringe tid ute ved Oslofjorden på en slik, fin dag som denne. Vi setter oss ned på en benk med utsikt over fjorden.
Det er blått, både vannet og himmelen, med noen få hvite skyer. Gresset er farget i en dus nyanse av grønn. En grønnfarge som tyder på at en lang og kald vinter er forbi, og som skjuler et fargerikt potensial som ivrig ønsker å komme til syne nå som solen endelig har meldt sin ankomst.
Ikledd treningsklær, og sittende på hver sin side på benken, smiler de av glede for at den neste halvtimen vil bli full av løpeprat.
– Vi har alltid løpt, men alltid løpt feil, sier Wanda, og fortsetter: – Da vi startet å løpe var vi ikke godt nok trent, og forstod dermed ikke hvordan vi skulle trene seg opp.
Vita nikker bekreftende, og legger til: – Vi brukte feil sko, trente ikke styrke ved siden av, løp på feil underlag, løp mange av de samme distansene på lik fart, og fikk rett og slett overtenning. Vi ble med det fort skadet og fort lei.
– I januar i fjor bestemte vi oss for å begynne å løpe på riktig måte. Ved å ha spilt fotball i 15 år har vi alltid trivdes med å løpe, så vi ønsket å finne en måte vi kunne kose oss med løping på. Derfor var det gull verdt å få seg en personlig trener som nå legger opp treningsprogram rundt løping og styrke, så vi ikke lenger legger ut på en mils løpeturer uten mål og mening.
Daglig terapitime
Nå er løping blitt terapi for tvillingene, som siden januar i fjor ikke har hatt én eneste dag treningsfri, foruten om Vita som måtte ta to uker treningsfri før jul. Hun hadde fortrengt tidligere tegn på sykdom, og til slutt fikk hun streng beskjed av lege om å holde seg i ro.
Og nå som Wanda har løpeforbud, så trener hun heller overkropp og går i sneglefart på mølla.
– Det er gøy å gå, sier Vita, mens Wanda derimot ikke er helt enig. Hun ser på det som kjedelig nå som hun ikke har et annet alternativ.
– Vi trener hver dag. Vanligvis er det 6 dager løping, og 1 dag sykkel i løpet av uka. Styrkeøkter med personlig trener er fast hver mandag, onsdag og fredag, og det løpes alltid før eller etter styrkeøktene, sier Vita.
– Jeg hater styrke, slenger Wanda til. – Vi trener kun styrke fordi vi må, som forebyggende med ønske om å ikke bli skadet av all løpingen, selv om det jo er litt gøy å se progresjon på den fronten også.
For tvillingene er tirsdagen satt av til 90 minutter langkjøring, økta de mener har gitt best utbytte. Og til tross for at den kan sees på som den kjedeligste, synes Wanda at det er den beste.
– Jeg setter opp iPaden foran meg og ser alt mulig av trash mens beina går.
Vita derimot er glad i raske intervaller, og dermed er søndagen hennes foretrukne treningsdag i uka. I dag er det mandag formiddag og Vita titter nedpå klokka si.
– Kun 6700 skritt. Rushen på vei til PT-timen forkortet morgenens økt.
Til tross for ett ikke-fungerende kne har Wanda gått inn 6100 skritt.
– Vi må ha minst 10.000 skritt hver dag. Det er en prinsippsak, smiler Wanda. – Og ja, løping er en prinsippsak i seg selv. Om vi så skal reise bort, er treningsmuligheter det første vi søker etter. Og befinner vi oss på fjellet på vinteren, så løper vi så klart opp det isbelagte fjellet med piggsko, om det er eneste mulighet.
Tvillingene drives av progresjon, og har siden de tok tak i januar i fjor sett store forbedringer. Den forebyggende styrken, en miks av både intervaller, motbakkeløp og langkjøring, løping på varierende underlag, samt bruk av forskjellige løpesko har vist resultater.
– Da vi var yngre brukte vi et par løpesko helt til de ikke lenger holdt seg sammen, men nå vet vi viktigheten av det å løpe med ulike typer sko for å unngå skader, sier Wanda.
Det første løpet
Høsten i fjor kom jentene på tanken om å kanskje melde seg på sitt første løp noensinne, og den 1. mai skal de delta på 10 kilometer i Grue – et perfekt første løp fordi det er helt flatt.
– Vi ønsker selvfølgelig å perse, men tør ikke håpe på noe. Jeg synes det uansett er bedre å ha lave forventninger, og heller bli positivt overrasket, sier Wanda som har et mål om å fullføre på 45 minutter.
– Og vi gleder oss masse til adrenalinkicket! Vi har hørt at det er ekstra spesielt å løpe et arrangert løp, så det blir spennende å føle på det for første gang, supplerer Vita.
Å løpe sammen er noe de aldri gjør. De trives begge med å løpe alene med musikk eller podkast på ørene, og de er begge også enige om at det å trene med dunkende syre-musikk ikke er deres greie.
– Vi må høre på rolige sanger. Sanger som ikke stresser oss, og som får oss til å senke skuldrene. På den måten lurer vi hjernen til å tro at vi løper lett og rolig, og slik slapper vimer av og klarer å løpe fortere.
– Da jeg løp min første halvmaraton for over 5 år siden hørte jeg på kun én sang i over 2 timer. Det var en sang jeg hadde hørt mens jeg spiste på Peppes Pizza, som jeg syntes var fin og tenkte at jeg ville lære meg. Jeg må si jeg kunne den relativt godt utenat da jeg hadde løpt ferdig. Sangen heter ‘Dreaming Backwards’, tror jeg, og jeg har den fremdeles på dagens spilleliste i forskjellige remix-versjoner, forteller Vita stolt og smilende.
– Jeg er drittlei den sangen, skyter Wanda inn.
Optimal restitusjon
– Folk blir jo fascinert over at vi aldri har hviledager, men det å restituere godt handler ikke bare om å ligge som en slapp søppelsekk på sofaen. Det handler også om å få i seg riktig næring og få nok søvn. Vi fokuserer på gode søvnrutiner, og får som oftest alltid inn 8 timer søvn hver natt. Og om kroppen trenger en pause, så gjennomfører vi enten en rolig sykkeløkt i sone 1 eller 2, eller så går vi en rolig langtur. Det er slik vi klarer å leve et så sprekt liv som vi ønsker, og å holde det gående.
Og når det kommer til optimal næring så fikk de i starten god hjelp av PT-en til å finne ut av hva de trengte å få i seg og hvordan måltidene kunne bygges opp. Etter et år med jevnlige spørsmål til PT-en, har de nå god koll på hvordan de får i seg nok av både protein, fett og karbohydrater. Tvillingene er også veldig glad i fersk bakst, godteri og sjokolade.
– Jeg kan spise fire boller fra BIT på rappen, det er null problem, sier Wanda uten skam.
For øyeblikket holder jentene seg unna alt som omtales som kosemat; bakst, potetgull, godteri, sjokolade osv. Slik har de holdt på helt siden 1. januar, men om tre dager, på deres bursdag den 18. april er den lange ventetiden endelig over.
– Åh, vi gleder oss masse, og skal spise så mange cookies fra Soulcake at vi spyr.
Til tross for at de gleder seg til å smake på sukker igjen, er de enige om at det er de første to ukene som er verst.
– Etterhvert så venner man seg til det, og når vi nå får smake på det igjen blir det som en kos i helgene – noe vi gleder seg ekstra mye til.
Vita forteller også at da de for 5 år siden for første gang kuttet ut godteri og kosemat, så satt hun i sofaen og rista på grunn av manglende inntak av sjokolade. Nå sier tvillingene at det hjelper å være to – da alt blir en konkurranse om å klare seg best.
Sunn konkurranse
Tvillingene ser på mye i hverdagen som konkurranse mellom dem selv. Alt fra hvem som står opp først, kommer seg først på trening eller rett og slett kjører fortest. Når det kommer til løping er det kun Wanda som ser på det som en konkurranse mellom de to.
– Jeg skal ikke bare slå min egen tid, jeg skal slå Vita sin tid også, innrømmer Wanda.
Derimot er Vita mer opptatt av konkurranse i forhold til andre løpere sin tid. Wanda sin tid bryr hun seg ikke noe om. I det kommende milløpet på Grue gleder Wanda seg til å konkurrere med Vita i løypa.
– Jeg venter på deg i mål, sier Wanda selvsikkert, til tross for at de for kort tid siden tilfeldigvis løp akkurat samme distanse på eksakt lik tid.
Det lengste tvillingene har løpt er 30 og 28 kilometer, men en dag synes de at det hadde vært kult å kunne gjennomføre et maraton. Derimot er de ikke bare påmeldt Grue 10 kilometer, men også EcoTrail 31 km og Lofoten Skyrace.
– Jeg gruer meg til stigningen og lengden, for da vi i fjor løp 27 kilometer i Maridalen må jeg si at jeg fikk rimelig knekken, forteller Wanda.
– Og jeg har aldri vært i Lofoten, så min plan er vel å ta Lofoten Skyrace som en liten kosetur, hvor jeg kan stoppe og ta bilder, men fremdeles fullføre på en ok tid. Det er jo kjipt å være på et så fint sted og se rett ned på stien, sier Vita.
Og hun har rett – Lofoten er for fint til å gå glipp av, og litt som dette møtet som bare fløy avsted, er det viktig å nyte naturen og øyeblikket når man først er til stede. Tvillingene avslutter med å si at det er sånn de liker å leve hver dag, med takknemlighet over deres gode løpeform og kropper som fungerer optimalt, samt muligheten til å leve et sprekt og sunt liv sammen.
