Når jobben er gjort – Ingrid er klar for Chicago Marathon

Allerede i morgen går turen til Chicago, og jeg gleder meg virkelig. Pipa har fått en annen lyd, og det var jaggu meg på tide. Her får du oppsummeringen av den siste perioden inn mot løpet. Håpet om sub 3 timer lever, tross en annerledes oppkjøring enn planlagt.

Forrige uke skrev jeg litt om hvordan coach August og jeg har lagt opp denne “maratonblokka”, og uken før nevnte jeg dette med balanse og justeringer i en travel hverdag.

Når det uforutsette skjer

Men hva skjer når man halvveis ut i treningsperioden støter på andre utfordringer, som sykdom eller skade? I sommer skjedde nemlig akkurat dette, og det var en periode der hvor jeg så mørkt på håpet om sub 3 i Chicago.

Etter flere gode uker med nokså store intervalløkter, og opp mot 100 km i uken, var det brått noe som ikke stemte. Det begynte midt i sommerferien, og jeg merket det først på løpsfølelsen. På intervalløktene spratt pulsen rett opp i høy sone, og det var tungt fra første drag, til tross for justeringer.

Jeg måtte ha betydelig lavere fart på de rolige turene for å holde pulsen i sone 1 og 2, og bena var byttet ut med tømmerstokker. Jeg følte meg ikke direkte syk, men det var noe som ikke stemte. Jeg spiste godt, men begynte å gå ned i vekt. På kveldene følte jeg meg urolig, og kunne kjenne hjertet slå i brystkassa.

Var dette veggen?

I en normal hverdag har jeg et godt sovehjerte, og har ingen problemer med å sovne, både sittende og liggende. Brått fikk jeg ikke sove, og når jeg først sovnet våknet jeg like greit opp igjen etter et par timer. På dagtid var jeg usedvanlig varm, og jeg følte at kroppen var i «høyspenn» til tross for få uromomenter i hverdagen. Jeg hadde litt vondt i halsen, og tok derfor noen dager fri. Da jeg ikke målte noen temperatur eller hadde andre luftveissymptomer, trente jeg rolig videre – men løpsfølelsen og hverdagen ble ikke bedre. Så jeg oppsøkte fastlegen. Var jeg overtrent? Hadde jeg møtt veggen?

Blodprøvene viste høyt stoffskifte, og alle symptomene jeg hadde bemerket meg de siste ukene passet godt med dette. Etter noen uker med utredning fikk jeg diagnosen akutt tyreoiditt, eller betennelse i skjoldbruskkjertelen, en forbigående sykdom, men en sykdom hvor det kan ta både uker eller måneder før kroppen er stabil igjen.

Surmuling eller aksept

I begynnelsen visste jeg for lite til å si noe med sikkerhet rundt de kommende treningsukene. Jeg forsøkte å ta en dag av gangen, og trente minimalt for å unngå å forverre tilstanden. Jeg ventet på råd fra spesialistene og lyttet til kroppen.

Det som var fint, var at jeg var mindre skuffet over dette enn jeg initialt hadde trodd. I løpet av de siste årene har jeg ved flere anledninger opplevd, og sett, at livet ikke går helt etter planen.

Man er nødt til å gjøre justeringer, og forsøke etter beste evne å finne mening, eller i hvert fall aksept, i det som er utenfor vår kontroll.

I møte med pasientene mine på fastlegekontoret forsøker jeg ofte anvende metakognitive teknikker i samtale med dem.

Norsk forening for metakognitiv terapi beskriver det slik: «Der kognitiv terapi er interessert i selve innholdet i tankene, er metakognitiv terapi heller opptatt av hvilken funksjon dine tanker har, og hvorvidt den mentale eller fysiske atferden den igangsetter er hjelpsomt for deg, eller ikke».

Hjelp til å mestre grublingen, med andre ord.

Det kunne vært enkelt å sette i gang et tankekjør rundt skuffelsen over å ikke få trent som jeg ønsket frem mot Chicago Maraton? Jeg kunne jo begravd meg selv i negative tanker rundt dette – og vært sur og stresset over at akkurat jeg skulle bli syk. Men hjelper det?

Jeg tillot meg selv å være skikkelig sur i noen dager etter at jeg fikk prøvesvarene, før jeg skjønte at slikt hjelper jo ikke. Noen ganger må man bare ta tiden til hjelp, og forhåpentligvis rekker man finne tilbake til en noenlunde grei løpeform etter noen uker.

Det var jo fortsatt noen uker til Chicago Maraton – og alt kan jo skje i løpet av den tiden. Surmule skulle jeg i hvert fall ikke, for etter god oppfølging av fastlege og endokrinolog, visste jeg at dette var noe forbigående, og at jeg kun var midlertidig satt tilbake. Et maraton er heldigvis bare et maraton, og det arrangeres nye løp hvert år.

Gode svar før nedtrapping

Det ble hele 5 uker med kun rolige løpeturer, før jeg løp en kontrollert intervalløkt på Ekeberg 31. august.

Siden da har jeg fått inn flere nøkkeløkter, og kroppen har respondert godt på økt intensitet.

Jeg ser tilbake på en treningsperiode hvor jeg har klart å opprettholde en god mengde til tross for sykdom, og har samtidig lært meg å lytte mer til kroppen enn tidligere. 

På søndag gjennomførte jeg en all out 5-kilometer under Ida Eides Minneløp på Jessheim. Der fikk jeg akkurat de svarene jeg håpet på, og har tatt med meg dette inn i siste nedtrappingsuke.

Søndag skjer det

Denne uken forsøker jeg derfor å kontrollere det jeg faktisk kan kontrollere – og legger til rette for gode søvnrutiner, mer hvile og en optimal reise på torsdag.

Så får vi bare se på søndag da, for kanskje ble ikke disse ukene uten intervalltrening så dumme likevel.

Jeg har ingen vondter, skuldrene er senket, og bena er klare for å gi alt! Startskuddet går enten jeg vil eller ikke kl. 07.30, og da er man nødt til å ha troen på at dette skal gå bra.

En oversikt over de siste 2 ukene: