Balanse og motivasjon på veien til Chicago Marathon

Maratontrening kan virke som et egoistisk prosjekt, men er det egentlig det? Denne teksten – på veien mot Chicago Marathon – handler blant annet om at livet er nå. Ikke sett drømmene på vent. Trening gir mestring og kan fungere som den ypperste medisin når livet tar uante vendinger. Og har man det bra, er man et godt menneske. Så er kanskje ikke maraton et egoprosjekt likevel.

“Seriøs” løping i voksen alder innebærer som regel en nøye planlagt kabal der jobb, familie og andre forpliktelser kommer i veien for det optimale treningsopplegget og den restitusjonen du gjerne skulle hatt.

Man har som regel ikke mulighet til å trene utallige timer hver uke, og for å få kabalen til å gå opp vil den klassiske mosjonisten ofte nedprioritere og undervurdere hvile og restitusjon (huge mistake!).

Hverdagen er for mange fylt til randen med skal, må og burde, og det har derfor vært svært viktig for meg at det å løpe er noe jeg kun gjør fordi jeg har lyst og elsker det, og at det er rom for justeringer i treningsplanen i en hverdag som ikke alltid går i hop.

Det vanskelige selvrealiseringsprosjektet

For er det noe jeg har lært er det at en løpeplan er tilnærmet umulig å følge til punkt og prikke! Det vil alltid oppstå utfordringer underveis mot målet – med sykdom, skader, press på jobb, en familie som krever sitt og så videre.

På mange arenaer i hverdagen ligger det et forventningspress til oss som kollega, partner, foreldre eller venn, hvor det å ikke strekke til kan være belastende og gi skyldfølelse.

Det er ikke bare bare å gyve løs på et utfordrende selvrealiseringsprosjekt, når omverdenen drar deg opp fra restitusjonen på sofaen, eller har forventninger til deg langt utover leggetid.

Mestringsmennesker

Når man da velger å følge en fast treningsplan mot et maraton, er det viktig å kunne håndtere endringer i planen underveis, uten at man tynges ned av skyldfølelse, og at man gjør kloke justeringer for å også finne tid til hvile og restitusjon.

Å leve ut drømmene sine, og jobbe mot, og nå sine målsettinger, er noe av det mest tilfredsstillende man som menneske kan gjøre. Og jeg mener vi alle gjør dette alt for lite.

Å oppleve mestring, uansett arena, er noe vi alle bør fokusere mer på, da det er utenfor komfortsonen vi vokser, og utvikler oss til mennesker som kan håndtere de utfordringer livet kaster etter oss.

Justeringer, ikke nedjusteringer

Jeg jobber selv som fastlege i Oslo, og har en arbeidshverdag som kan variere mye. I perioder jobber jeg kun tre til fire dager i uken, og har kapasitet til større økter, men i perioder har jeg også mer jobb, og da må jeg justere ned på mengden.

Justeringene handler ikke om å nedjustere forventningene og målsetningene jeg har, men om å finne den optimale balansen nettopp for å holde liv i målsetningene når utfordringene dukker opp.

Her opplever jeg at mange mosjonister misforstår, og ender opp med å brenne lyset i begge ender. Livet skjer jo også mens man jobber og trener, og er det noe jeg virkelig har lært det siste året, så er det at mye av det som skjer rundt oss i livet har man lite kontroll over.

Livet er nå!

I desember 2020 mistet jeg pappaen min til kreft. Han var bare noen og femti år, og hadde mange drømmer om fremtiden som forble med det – drømmer.

Jeg tenkte ofte at jeg skulle ønske han gjorde mer av det han kanskje egentlig hadde lyst til, i stedet for å alltid gjøre det han følte han måtte gjøre. For hvor lenge skal man gå rundt og drømme, spare og vente på den beste muligheten – før det er for sent?

Er det ikke nå man lever? Så hvorfor er det så lett å utsette? Spare litt mer. Jobbe litt mer. Begynne på mandag. Etter nyttår. Etter ferien. Kjenner du deg igjen?

Fysisk aktivitet som medisin

Min motivasjon for å løpe kom gradvis utover vinteren etter pappas bortgang.

Når man er skikkelig lei seg glemmer man ofte av sine primære behov. Man slutter å spise, sover dårlig, prokrastinerer, og er mindre sosial. Og, man er i mindre fysisk aktivitet.

I februar 2023 kom det ut en stor samlestudie, publisert i tidsskriftet British Journal of Sports Medicine, om hvordan fysisk aktivitet viser seg å være mer effektivt enn medisiner mot mild psykisk sykdom.

I studiet har de gått gjennom tidligere forskning som har sammenlignet ulike behandlingsformer, og her er konklusjonen at trening er mer effektivt enn de vanligste antidepressive medisiner og samtaleterapi, til å redusere symptomer på psykiske plager som depresjon, angst og nedstemthet.

Alle former for fysisk aktivitet var fordelaktige, og best av alt – man anslår at fysisk aktivitet har en umiddelbar effekt!

Dette er nok for mange kjent fra tidligere, men det er jo greit å få det svart på hvitt.

En medisin med gode bivirkninger og ringvirkninger

Så når jeg begynte å løpe igjen, kom også matlysten tilbake. Jeg var fysisk sliten etter løpeturene, og sov derfor bedre. Jeg ble med i en løpeklubb, og plutselig fikk jeg mange nye løpevenner, og en ny og spennende arena i hverdagen.

Jeg var med andre ord inne i en positiv spiral, og tiden gikk, og sorgen ble gradvis en håndterbar del av livet.

Men jeg satt også igjen med mange tanker rundt dette livet vi alle forsøker å leve, og hvordan jeg ønsket å bruke tiden min videre. Den personen jeg er i dag, er jeg kanskje ikke i morgen. Og den kroppen jeg har nå, er kanskje ikke like medgjørlig til neste år.

Og jeg hadde en liten drøm om å bli en bedre løper. Så hvorfor ikke gripe fatt i den drømmen og leve den?

Våren 2022 tok jeg kontakt med August Sandnes Sollund, og fikk skreddersydd et program for det kommende året. Jeg satte meg et hovedmål i Valencia og noen fine delmål på veien, og siden da har jeg ikke sett meg tilbake.

Jeg er som mange andre bitt av løpebasillen, og elsker å kunne kombinere en hverdag med jobb, familie og venner, med mitt spennende løpeeventyr.

Selv om programmet mitt legges opp uke for uke, er jeg ikke redd for å justere øktene etter dagsformen, og til og med legge til treningsfrie dager hvis jeg har behov for det.

Jeg har fått det bekreftet igjen og igjen, at tiden ikke alltid strekker til – og at det å presse inn en løpetur for å “lufte hodet”, nødvendigvis ikke er den beste løsningen.

Jeg jobber fortsatt med å få tilstrekkelig med søvn i løpet av natten, og å ikke slurve med ernæringen, bare fordi man har det travelt.

Mot Chicago Maraton opplever jeg derfor at jeg har mer ro i treningen enn tidligere. Jeg har blitt bedre til å gjøre justeringer, og til å lytte til kroppen – for det viktigste for meg akkurat nå er å ha det bra, og å ikke sette drømmene mine på vent.

Kilde: *Singh mf: Effectiveness of physical activity interventions for improving depression, anxiety and distress: an overview of systematic reviews. Sammendrag. British Journal of Sports Medicine. 16. februar 2023.