Hei gjengen!
Henter tråden fra sist innlegg: trening mot den berømte mila. Det har blitt lite spesifikk trening siden mars, fordi jeg etter covid-runden led av såkalt «long-covid». Var ekstremt sliten, sov mye på dagen, og hadde forkjølelser som varte lenge. Kvalme og svimmelhet var vedvarende.
Så, jeg tenker at du som meg er lei av å snakke om corona, så jeg skal gjøre det kort: jeg dro til legen, testet det som kunne testes, og fikk «påvist» long- covid. Fikk beskjed om å hvile og ta tiden til hjelp. Den berømte frasen som er like irriterende som den er vanskelig å forholde seg til for en utålmodig sjel. Fra februar til mai var det så og si null trening.
Når det løsner
I juni kjente jeg igjen meg selv, og begynte med normal trening. Deltok i forkant på årets første løp: Steinkjermila. Et lokalt løp som arrangeres hvert år her i Trøndelag. Dette var min første skikkelige hardøkt, så jeg var innstilt på å holde det kontrollert. Det evnet jeg, og det ble en skikkelig god opplevelse. Løp på 42 minutter. Til å være første hardøkt siden covid, ble jeg positivt overrasket og øyner håp om å nå målet om å løpe under 40 minutter i løpet av året. En skikkelig boost etter en kjedelig vår.
Endring i planene
Nå skriver vi første del av august, og jeg skulle ha løpt Telegrafruta Ultra til helgen. Noen ganger skjer livet, og planer endres. En kombinasjon av for lite mengdetrening for distansen, ny valp i hus (som krever mye.. særlig søvn), og jobb som kolliderer blir jeg ikke å stille til start.
Det verste jeg vet er å stille opp uten å føle meg forberedt. Jeg er rimelig sikker på at jeg hadde fullført 6,1 mil i fjellet i år også. Men følelsen før, under, og etter er jeg mindre sikker på hadde vært så god. Siden jeg løp i fjor har jeg en tid jeg ønsker å slå, og da ble valget enkelt om å vente til neste år.
Blikket vendt fremover
Så, hva skjer videre? Sitter for øyeblikket med en liten forkjølelse, men skal etter hvert opp på hesten igjen å få i gang treninga. Som nevnt er hverdagen litt uforutsigbar i en periode, og det er helt greit. Jeg stresser ikke med å få gjennomført konkurranser, men tar det som det kommer. Øver meg på å ikke planlegge for mye, da jeg har en tendens til å bli skuffa om det ikke blir som tiltenkt.
Skal starte på et masterprogram til høsten, samtidig med full jobb, husovertagelse og litt til. Prioritering blir nøkkelordet for de neste måneden for min del, og jeg skal ta det som en utfordring. Skal ærlig innrømme at jeg har vært spent på hvordan jeg skal sjonglere alt sammen. Men alt går, bare man prioriterer riktig for seg selv. Challenge accepted!
Målene mine står fortsatt nedskrevet, og de skal løpes for å nås. Samtidig må jeg minne meg selv på at løping er, og skal forbli mitt nødvendige fristed. Det har det vært siden jeg startet å være supermosjonist, og resultater har kommet som en naturlig virkning av det. Dyrke godfølelsen og nyte turene! Husk det du og 😉
Vi snakkes!
Yngvild
