Sesongen 2018 er på hell for de fleste løpere. Min sesong ble avsluttet med årets hovedmål – FRANKFURT MARATON! 

I mange måneder har jeg trent for denne dagen, og hver eneste økt har jeg hatt søndag 28.oktober i bakhodet. 

Jeg har trent og trent og trent, rett og slett trent altfor mye. I fare for å legge ut tall og diverse, så velger jeg å holde det for meg sjøl, men jeg kan med hånda på hjerte si at det har vært mye. 

Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor har du gjort dette? Mange spør og mange har meninger om så mangt. Jeg er skrudd sammen slik at jeg vil bli bedre, gjøre alt bra og da ofte bedre enn bra. Litt mer, og litt mer, hele tiden. Til sammen blir dette veldig mye mer enn litt…

Jeg har kjent det i noen måneder og mange uker at formen ikke blir bedre, overskuddet mindre – ja, overskuddet HELT borte. Jeg har løpt konkurranser med en kropp som skriker etter hvile og trent en ny hardøkt få dager etter og kjent at det her er egentlig totalt meningsløst. Sett i ettertid burde jeg ha stoppet opp i juni og tenkt meg om, brukt mer sunn fornuft. Fasiten har vært at jeg da bare har trent enda mer og litt hardere. 

Pulsen har vært lav, farten har vært lav og beina har hatt følelsen av betong. Det har kun vært en fart på alle intervaller og noen av de rolige turene kunne jeg liksågodt ha ruslet. 

Hva skal jeg fram til med dette? Jo, jeg har trent for mye, rett og slett trent meg i senk. 

Latt alt gå for langt og absolutt ikke lyttet til kroppen eller brukt huggu. 

Det å hvile synes jeg er vanskelig og det å stå over økter føles som et nederlag… Det er nettopp dette som skiller de beste fra de nest beste. De er smarte på alle disse valgene. De tørr å hvile når de skal, de trener fornuftig når de må og er helt rå på restitusjon. 

Jeg skal lære og tar med meg enormt mye fra denne sesongen. 

At jeg vant NM-maraton i Oslo og hadde de råeste beina den dagen er for meg fortsatt helt uvirkelig… 

Framover blir det endringer. Ny trener, mer fornuftig trening og kvalitet i hvert et ledd. 

Frankfurt skal glemmes, eller legges på minne over løp som en må ta lærdom av. Det samme med en hel haug av økter og konkurranser dette året. 

Jeg er motivert, jeg er klar og jeg vet jeg har så inderlig mye mer inne. Da tar vi sats da og knytter nevene, snakker hardt til oss sjøl og bruker huggu framover. 

Så for de som vil ha oppskrift på en dau kropp og stinne bein, da er nok jeg den rette til å svare. Mer vil ha mer, men det er ikke min vei til suksess. 

Uansett – jeg er utrolig takknemlig for alle som heier, støtter og gir meg styrke. Mine venner, familie og samarbeidspartnere er GULL verdt – ALLTID!