Idrett er som en berg- og dalbane. Det har jeg opplevd så mange ganger i min idrettskarriere at jeg trodde jeg kunne stå sterkere i det når jeg trengte det.

EM i friidrett i Amsterdam ble nettopp en slik berg- og dalbane opplevelse. Jeg startet der det startet.

Akkurat 14 dager før løpet fikk jeg og de andre klarsignal på at vi fikk løpe halvmaraton i mesterskapet. Noe seint i forhold til å legge opp til en skikkelig god formtopp og hvordan prikke inn konkurranseplanene. Uansett – dette var likt for alle de norske.

Foto: Hanne Skjellum Muller, NRK

Fra jeg fikk klarsignal til jeg skulle løpe følte jeg og beviste jeg gang på gang at formen var bra, veldig bra. 12 dager før konkurransen, 10 dager før konkurransen og 8 dager før konkurransen løp jeg intervalløkter så rakst som jeg aldri har gjort før. Ronnie ble ettertrykkelig satt på plass under den siste terskeløkta og innrømmet at det ikke var noe moro å løpe sammen med meg i det hele tatt i den formen.

Siste uka før start løp jeg en kort og kontrollert hardøkt på stadion på Gjøvik. Det gikk lett å løpe i 3.15-fart. Med dette slo jeg meg til ro om at jeg var der jeg skulle være og at nå gjaldt det å skape mest mulig overskudd.

Vi reiste til Amsterdam tidlig fredag morgen. Jeg var på Gardermoen klokka 06.10 på morgenen. Hadde med meg i utgangspunktet bare håndbagasje, men tenkte det var like greit å sjekke den inn, slik at jeg slapp å ha sekken på ryggen og bruke ekstra energi på den. Gjort var gjort og jeg følte meg fri som fuglen etter å ha sendt sekken innover SAS båndet.

Ved ankomst Amsterdam dukket aldri min sekk opp. Meldte den savnet og ble lovet at den skulle ankomme mitt hotell senere samme dag. Jeg slo meg til ro med det og tenkte at den planlagte løpeturen med noen fartsøkninger kunne løpes senere på kvelden. Tida gikk og ingen sekk dukket opp. Jeg begynte å ane ugler i mosen og ringte hjem. Pappa og Ronnie skulle nedover samme dag. Fikk de til å pakke med seg løpesko, sokker og litt treningsklær, slik at jeg fikk løpt dagen før løpet og ikke minst hadde sko å løpe i under selve EM-konkurransen. I tillegg begynte jeg å prøve og få tak i SAS for å høre om de visste hvor bagasjen min var og om jeg kunne forvente å få den i det hele tatt før starten gikk søndag.

Dessverre er det vanskelig å komme igjennom på telefon og med håpløse åpningstider gav jeg opp sent fredag kveld. Lørdag morgen og formiddag var fortsatt ikke bagasjen dukket opp. Jeg fikk tak i en i SAS etter noen timer i telefonkø og etter å ha snakket med både den ene og den andre. Ingen kunne gi meg svar på hvor bagasjen var.

Foto: Jon Wiik, Oppland Arbeiderblad

Nå begynte jeg å bli satt ut av alt styret og ikke hadde jeg fått forberedt meg slik jeg ønsket. Pappa og Ronnie kom til Amsterdam lørdag ettermiddag. Jeg måtte prøve å komme meg inn til byen og få tak i det de hadde med seg nedover. Hele 4,5 time lørdag ettermiddag/kveld brukte jeg på dette. Jeg fikk det nødvendigste og var kjempe glad for at pappa og Ronnie var i byen, men jeg kjente at jeg var sliten og helt satt ut når jeg kom tilbake på hotellet. Var vel ikke slik jeg skulle lade opp.

Løpeturene disse dagene utgikk og dermed var en kort løpetur onsdagen i forveien den eneste treningsøkta jeg hadde de siste 3 dagene før konkurransen. Sent på kvelden etter sengetid fikk jeg beskjed om at sekken min var dukket opp. En lettelse, men dessverre veldig seint.

Tidlig søndag morgen var det klart for frokost, avreise og oppvarming. Hele 1 time og 20 minutter før start var det dags for å varme opp. Mesterskap har egne regler med callroom og utgang til start 35-30 minutter før start. Da må du være ferdig oppvarmet.

Likbleik, kjei, varm og ikke på plass psykisk stod jeg på startstrek uten et snev av lyst til å løpe. Jeg kjente meg tung i kroppen og daff. Starten gikk og jeg merket fra aller første steg at dette kom til å bli en lang og tøff dag. Håpet var at denne følelsen ville slippe taket. Det gikk sakte og det gikk tungt. Jeg klarte ikke tenke positivt eller være tilstede i løpet. Jeg hverken kriget med meg selv eller løp slik jeg bruker. Det tragikomiske var at jeg våket veldig da det gjenstod 4 kilometer til mål. Dessverre altfor seint i forhold til å redde det elendige resultatet og æren av å få løpe EM i friidrett for Norge.

Skuffet over meg selv, meg selv og meg selv hadde jeg lyst til å rope, gråte og skrike etter målgang. Rett og slett lyst til å reise hjem med en gang. Jeg var ikke sliten, bare skuffet og utrolig sint på meg sjøl, fordi jeg ikke klarte å holde fokus i dagene før løpet og underveis.

Det var varmt når vi løp og tøffe forhold i en krevende løype, men med formen jeg hadde i dagene i forkant vet jeg at det kunne blitt en morsom dag, bare jeg ikke hadde klart å gå på en psykisk og fysisk totalkollaps akkurat den dagen det virkelig gjaldt. Synd, men man lærer så lenge man lever.

Revansjesugen til tusen måtte jeg holde igjen på kreftene de første dagene etter at jeg kom hjem. Intervalløktene ble løpt i sinne og frustrasjon, men nå er det meste glemt. Jeg er stolt over å ha løpt EM i friidrett for Norge og jeg er stolt over hva jeg har fått til.

Nå venter nye mål. Sesongen er enda lang og allerede mandag starter jeg i Etape Bornholm i Danmark. Deretter venter en begivenhetsrik høst. Bare vent – jeg skal bevise hva jeg kan!