Hvorfor er det ikke….

Jeg har tenkt en stund på å skrive om dette og har lurt på hvordan i alle dager jeg skal klare å ordlegge meg. Det er vanskelig, men jeg skal prøve. 

Spiseforstyrrelser har vært og er fremdeles et tema det skal «hysjes om» føler jeg. Det er skam å være rammet av den psykiske sykdommen som gjør at du vegrer deg for å spise. Alt hva du putter i munnen får en konsekvens for hvordan du nettopp føler deg.

Jeg har vært gjennom mange år med behandling og vært innlagt ved to forskjellige sykehus. Gått til 5 forskjellige psykologer og hatt 4 forskjellige fastleger. Det som har gått igjen er manglende kunnskap og manglende forståelse for hvordan jeg hadde det og hva jeg trengte. Kjemien mellom meg og behandlerne var rett og slett elendig. Jeg gikk time etter time til de ulike menneskene med å kun sitte i en stol og fortelle at ting gikk fint – selv om det overhodet ikke gikk det. De kom seg rett og slett aldri gjennom skallet mitt.

For min del var det bare å sette på seg en maske og smile til alt og alle, vise verden det ja-mennesket jeg ønsket å være og være hyggelig mot alt og alle. Innvendig var det krig. Ingenting av hva jeg gjorde ble styrt av meg, men av sykdommen. De som står utenfor og ser på dette skjønner lite, selvfølgelig nok. For å ha noen som helst formening om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse, må du ha hatt det – MEN det unner jeg ikke min verste fiende.

Hele dagen var planlagt i minste detalj. Hvordan jeg skulle trene, hvordan jeg skulle holde meg våken – stående på natten og hvordan jeg skulle klare å unngå mat.

Å komme seg på skolen og være der var et slit. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noe, jeg klarte ikke gjøre det jeg skulle og jeg slet meg å skjønne enkle ting. Dette var jo fordi hodet tenkte på andre ting, men også fordi kroppen og hjernen fikk altfor lite energi og drivstoff. 

Jeg var sjeleglad da jeg kunne løpe hjem, kaste nistepakka på turen og dra rett ut på en lang løpetur uten mat i kroppen. Det er utrolig hva kroppen klarer å gjøre, selv når den er så underernært at den er på randen av å dø.

På det minste veide jeg hva en liten 8-åring veier. På det minste drakk jeg et stort krus med varm saft og spiste et eple om dagen. Både det store kruset med varm drikke og eplet brukte jeg utrolig lang tid på. Det gikk vel omtrent 3 uker på denne «dietten» før det ble kritisk. 

Mange setter og har satt et spørsmålstegn på hvor de hjemme var. Jo, de var hjemme, men jeg var ekstremt flink til å lure unna og gjøre akkurat det sykdommen ville jeg skulle gjøre. Å trylle bort mat var null problem, selv rett foran øynene på mamma og pappa. Rart tenker alle – forståelig nok, men det var null stress. 

Jeg har så dårlig samvittighet for hvordan jeg har behandlet mine nærmeste, hvordan jeg har slitt de ut og skapt store bekymringer. Tenk deg når datteren din på 15 år er i ferd med å begå et seiglivet selvmord, selv om tankene aldri var der på at jeg ville dø. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg tenkte på når jeg var på det tynneste. Jeg så jo tross alt normal ut i speilet. Der var jeg akkurat den samme som før, selv om jeg egentlig var et vandrende skjelett. 

Så hvorfor er det ikke bare å spise den brødskiva eller den middagen? Ja, tenk om det hadde vært så lett. NÅr du er syk og kroppen blir tilført energi klarer du ikke tenke rasjonelt. Kroppen trenegr nok energi og komme seg opp i en tilstrekkelig kroppsvekt før den klarer å tenke friskt og friskt nok til å ta riktige valg. 

Hvis du spise noe som ikke var planlagt, eller en bit ekstra av noe, kommer tankene på enormt dårlig samvittighet og at du legger på deg asap. Du føler du eser ut og det som om det kommer en murkloss i magen. Alt hva du har på deg føles ut som en stram tights eller tettsittende genser. Hvis hendene blir varme og kroppen får normal temperatur er det ekstra ille. Da har du i alle fall gitt den for mye energi. 

Så forstå det den som vil – det er ikke bare, bare å spise det ene eller det andre for den som ikke er frisk. Det er en enorm indre kamp og et, unnskyld uttrykket, et helvete uten like. DU føler du må ut å løpe en ekstra runde bare for å forbrenne det ekstra. 

Det samme gjelder trening. Du blir oppslukt i timer og kilometer. Rekker du ikke ei treningsøkt kan du banne på at den skal bli tatt igjen. Sånn er det bare. Det er tankegangen til en som sliter. 

Får du nok energi og har du klart å ta kampen til å komme opp i en vekt som gjør tankegangen annerledes, er mye gjort. Det gjelder å stå i det. Ta sjansen på at det å bli frisk er så utrolig mye bedre enn et liv som syk. En behandler og hjelper må se hele personen og lære seg å trykke på de riktige knappene til riktig tid. Det er så enormt viktig.

Kampen er tøff, hard og lang, men akk så viktig å klare. Ta steg for steg. Tørr å utfordre litt og litt. Etter noen år med framgang og mange steg tilbake, kan jeg endelig si at jeg fungerer bra og har en kropp som er sunn. Hodet tenker også klart, men alle som er vært rammet av spiseforstyrrelser må dessverre leve med noen arr resten av livet. Det har vært en del av deg og det er noe alle vil forbinde med meg i alle fall. Sånn er det, men jeg har lært meg å leve med det. Så lenge jeg er 110% ærlig på at jeg har det bra, spiser, trener hva jeg tåler og har godt av, klarer å slappe av og ta ting på sparket, er jeg fornøyd. Jeg lever et normalt liv i dag og tørr å vise følelser når ikke ting er greit, men jeg vil alltid være «flink-pike» og en perfeksjonist. Jeg er født sånn og alltid vært det, så lenge jeg kan huske, helt fra tidlige år i barnehagen. En vil gjøre alle til lags og være en positiv sjel. 

Nyt påsken! Dette var dagens lille sykdomshistorie og håper folk kan forstå mer og mer etter hvert hvordan det er å ha slitt med spiseforstyrrelser og kanskje andre psykiske problemer. Vi kan ikke noe for det. Det er ikke en sykdom en ønsker å få, slik som mange kanskje tror det er. Hold dere friske og rakse. Vær positive mot andre og vi er skapt for å være akkurat den vi er. Vær den beste utgaven av deg selv!