Jeg er for tiden med i en rekrutteringsgruppe til idrettsmedisin for leger og fysioterapeuter i regi av Olympiatoppen. Opplegget består primært av seminarer med ulike foredrag fra nåværende og tidligere toppidrettsutøvere, Olympiatoppens ansatte og andre erfarne personer innenfor idretten. For min del har noen av høydepunktene vært Petter Northug, Vebjørn Rodal, Johan Kaggestad og Kjetil André Aamodt. Vi får rett og slett kunnskap og erfaring som ikke kan leses om i fagbøker, det er spennende.
Medlemmene i gruppen får anledning til å søke på oppdrag gjennom Olympiatoppen. I slutten av juli fikk jeg muligheten til å representere Norge for første gang under EYOF (Europesisk Ungdomsfestival) for 15-18-åringer i Györ i Ungarn. Dette er det største arrangementet for ungdom i Europa og regnes som et europeisk OL og sånn sett noe av det største disse unge utøverne kan være med på. Det var 2600 deltagere fra 50 nasjoner, mange kommende stjerner. Vi reiste ned med en tropp på 60, 43 utøvere og resten trenere og ledere fra Olympiatoppen. I det medisinske teamet var det to fysioterapeuter og meg- som lege og medisinsk ansvarlig. Min jobb besto i å ha fokus på hygiene og smittevern, få oversikt over den medisinske beredskapen på arenaene og på sykehuset, og krysse fingrene for at alle holdt seg friske. Vi hadde med et jentehåndballag og utøvere i friidrett, turn, judo og svømming. Dette ble en veldig lærerik uke for meg, jeg fikk masse erfaring i det å være idrettslege i et stort mesterskap og jeg ble kjent med mange flotte folk innenfor Olympiatoppen og idrettene.
Den norske troppen på vei til åpningsseremonien.
Det ble ikke spart på noe under åpningen for å si det sånn… Skikkelig show!
Foruten to sykehusbesøk med utøvere som skadet seg, ble det heldigvis små og få medisinske utfordringer. Da kunne jeg heller bidra på andre områder der det var behov. Mange av utøverne satte personlige rekorder og vi reiste vi hjem med ett gull, seks sølv og to bronse. Imponerende innsats og god stemning i troppen.
Alle arenaene lå svært nært hverandre og deltagerlandsbyen, og det gjorde at jeg fikk vært mye på arenaene og sett på konkurransene. Hele mesterskapet og opplegget rundt var fantastisk moro å få være med på, jeg storkoste meg både faglig og sosialt- den morsomste arbeidsuka jeg har hatt. Håper det kommer flere muligheter i fremtiden.
En annen bonus var at jeg fikk jeg tid til daglige løpeturer på morgenkvisten. Rett ved deltagerlandsbyen lå det en skog med flotte grusveier.
Siden april har jeg slitt med en overbelastning i høyre ankel som har vært vanskelig å bli kvitt. Jeg har fått innleggssåler, nåler i leggen, drevet med taping, øvelser og i mange uker unngått å løpe og trent alternativt styrke og sykling. Jeg må innrømme at det har vært en tålmodighetsprøve.
Det er vrient å komme tilbake etter skade, synes jeg. Marginene er små for tilbakefall om man er for ivrig. På en måte liker jeg utfordringen også, kroppen krever at man er smart og kjenner på signalene. De av dere som har lest mine tidligere innlegg vet at jeg hadde lignende problemer i fjor. Strategien min har vært å trappe opp langsomt og evaluere underveis. Når vanlig gange fungerer normalt har jeg forsøkt rolige og korte turer, i starten bare 2 – 5 km. Jeg er spesielt opptatt av hvordan kroppen responderer etterpå, både umiddelbart og neste dag. Dersom skaden ikke blir mer ubehagelig eller smertefull vurderer jeg forrige tur som ok og neste tur kan da være lik eller noe lenger. I noen uker trapper jeg opp med omtrent en kilometer av gangen, løper tre-fire dager i uken og aldri to dager på rad. Etter tre uker med opptrening kan den fjerde uken være en stabiliseringsuke i forhold til antall kilometer løpt, før man begynner å øke igjen. Når jeg føler at kroppen svarer relativt normalt, og dette varierer fra skade til skade, så kan jeg begynne å øke farten på enkelte eller deler av turene. Om kroppen føles bra kan man gradvis begynne å dra på mer og regne seg som skadefri. Et tips for de første ukene kan være å legge de rolige turene i kupert terreng og på mykt underlag. Da får hjertet jobbet litt ekstra uten at beina nødvendigvis belastes mer. Vær imidlertid forsiktig med dette om du sliter med akilles/nedre del av legg da motbakkeløping er ekstra belastende for leggene. Snakk med din behandler om hva som er best for deg. I tillegg til løpingen kan det være fornuftig å gjøre spesifikke øvelser som er anbefalt for skaden du har. Akkurat der er ikke jeg noen verdensmester selv, og har mye å hente.
Det er lett å bli for ivrig når kroppen funker. Oppholdet i Ungarn ble ikke noe unntak…
Etter å ha løpt gradvis mer hver uke på forsommeren føltes ankelen mye bedre. I Ungarn ble det 11 mil med løping på åtte dager, hvilket er langt over gjennomsnittlig belastning for meg, selv i skadefrie perioder. Jeg avsluttet med en kort maratonøkt på 23 km, med 10 km litt over maratonfart og de siste 10 km i maratonfart. Det kjentes helt ok. I tillegg til løpingen ble det mye gåing til og fra arenaene, og vi bodde i 9. etasje hvor heis ikke var et alternativ, så totalbelastningen på beina ble for høy. Når jeg i tillegg ble utfordret til trappeløp over 9 etasjer og 180 trinn av sjefen for den norske delegasjonen, ble det litt mye for beina. Venstre legg var som en tømmerstokk i mange dager etterpå, vond å gå på og umulig å løpe med. Da ble det en mager trøst at jeg vant trappeløpet siste kvelden! Uansett bra trening før Kollen Opp 9. september.
Alle medaljører fikk en gratulasjon på døren til rommet, meg selv inkludert!
Heldigvis var det bare muskulær overbelastning, så med noen dagers hvile, egenmassasje og litt løping/svømming i basseng ble leggen bedre igjen. Det lot seg fint kombinere med familieferie i Frankrike. Etterhvert ble det endel rolig løping, samt 10 + 16 km i maratonfart som jeg mener er en sentral del av treningen mot maraton. Leggproblemene kom og gikk litt, det må jeg innrømme, så jeg løp på følelsen og tok en dag av gangen. Jeg fikk lagt ned en tredjedel av treningsmengden jeg ønsket, så selvom formen er bra, mangler jeg mengde og særlig de lange turene som herder beina før lange løp.
I helgen avsluttet jeg sommerferien med å løpe Ringeriksmaraton som stafett med storfamilien, vi har løpt 11 år på rad og stiller årlig ett eller to 8-mannslag. I år løp jeg første etappe selv (5,3 km), andre etappe med tiåringen og siste etappen med åtteåringen. Utrolig kult å løpe med barna. Kroppen svarte ganske bra på første etappe, det gjorde godt.
Målgang under Ringeriksmaraton i hælene på mine tre døtre.
For å få litt sprut i beina og øke terskelfarten til neste utfordring i Runners World Challenge, Drammen halvmaraton 3. september, trenger jeg intervaller i tempoet jeg vanligvis holder på 5-10 km distanse, samt endel tid i halvmaratonfarten. Det er viktig å trene mye i den farten du skal bli god i, og gjerne litt raskere. Langturene jeg legger ned ved å trene mot Berlin maraton kommer også godt med som forberedelser til Drammen.
Jeg gleder meg veldig og håper å komme i god nok form til å perse og kanskje løpe ned mot 1:20. Et tips til treningen siste uken er å redusere lengden på turene noe, samt ha kortere intervaller med lengre pauser. Man trenger ikke nødvendigvis flere hviledager. Jeg tenker å kjøre tre-fire 1000-metere i terskelfart uten å løpe meg stiv fire dager før. Dagen før konkurranse liker jeg å løpe noen kilometer med få, korte drag i ønsket konkurransefart.
Bli med da, så sees vi, dette er et fint løp for alle: Debutanter eller deltagere med mål om pers! Lykke til!
