Det modifiserte sitatet stammer fra Runnerss World- redaktør Sara Pedersen i en oppmuntrende e-post i høst. Hun mente nok «Make Løpelegen skadefri again». For blir venstre kne bra igjen så er jeg «great» nok for min egen del. Og det er vel det som betyr noe, er det ikke?
For å være helt kort så fikk jeg for første gang smerter i venstre kne dagen etter drømmeløpet mitt under Berlin Maraton i 2016. Du kan lese om Berlin-løpet her.
Etter det løpet ventet et år med smerter i kneet ved flere tilfeller, og siden august 2017 kontinuerlige plager selv ved minimalt med løping. I juni 2018 ble jeg til slutt operert. Det som i utgangspunktet skulle være et lite inngrep for å fjerne et par benutvekster på kneskåla ble litt mer omfattende da kirurgene oppdaget en bruskskade som måtte renses opp i og et betent/fortykket ligament (plica medialis) som måtte fjernes.
Rehabiliteringen skulle dermed vise seg bli en tålmodighetsprøve. De første ukene etter operasjonen ble brukt til å få ned hevelse, sykle rolig på rulle, samt å gjøre styrkeøvelser.
Etter hvert kunne jeg være mer aktiv. Det har ikke blitt så mye løping fra juni og til nå, men noen milepæler har det vært på veien:
Staking på rulleski 3 uker etter operasjonen var en positiv opplevelse.
7 uker etter operasjonen tok jeg mine første løpssteg. Etter den turen var det viktig å løpe korte turer og aldri to dager etter hverandre. Det typiske var at jeg økte med en kilometer på en av øktene i uka, med andre ord en veldig forsiktig opptrapping. Etter 3,5 måneder løp jeg min første sammenhengende mil uten så mye plager, og til innvendig jubel.
Første kilometer i min maratonfart fra 2016 (3:57/km) ble gjennomført etter 4,5 mnd. Puh! Ikke maratonfart lenger, akkurat:-)
Løping på høsten er magisk!
I november var kona og jeg på kjærestetur i New York og den ene morgenen endte vi opp med å løpe en veldig rolig halvmaraton gjennom gatene. Det var en opptur på mange måter, løping i New York og Central Park må bare oppleves. Jeg husker også at jeg løp en 4×4 min intervall på mølle i motbakke uten å bli verre av det rundt de tider. Nå var jeg litt på gang.
Kjærestetur til New York i november var definitivt «great», ref. overskriften.
Lite slår løping i Central Park.
Tross disse milepælene så har kneet føltes litt ubehagelig selv under rolig løping. I juleferien ble jeg litt utålmodig og følte for å dra på litt over noen kilometer, og det var nok belastning til å sette meg betydelig tilbake. Kneet ble stivt og smertefullt selv ved gange. Jeg har faktisk tatt meg en lang løpepause frem til nå og trent alternativt i håp om at tiden leger alle sår.. Så får vi se utover våren.
En tommelfingeregel ved overbelastninger: Blir det vondt underveis, etterpå og/eller til dagen etter så har du belastet for mye.
Jobbmessig har det derimot vært en veldig spennende tid. Jeg ble ferdig spesialist i allmennmedisin i august etter et års jobbing på Oslo skadelegevakt, og omtrent samtidig fikk jeg jobben som lege for kombinertlandslaget. Å følge et landslag og være en del av prestasjonskultur har jeg lenge hatt lyst til, så dette er en jobb som virkelig motiverer meg. Laget har tatt meg godt i mot. I oktober var jeg fem dager på høydesamling i Val Senales i Italia hvor det ble både skigåing på breen liggende over 3000 moh, og løping/rulleski i dalen på ca 1800 moh. Fokuset var å bli kjent og gjennomføre en helsestatus med utøverne. Det var spennende å følge de og se hvordan de jobber i høyden og med detaljer. 
Val Senales!
Første økt på breen og andre økt løping eller rulleski.
Sprek nok til å henge på kombinertgutta, da.. På en rolig tur, vel og merke:-)
Nå nylig fikk jeg vært med på mine første konkurranser under en verdenscuphelg i Frankrike. Kombinertgjengen har lange dager og det kreves fokus over mange timer. Ofte er det både treningshopp og prøveomgang før konkurransehoppingen. Deretter er det en relativt lang pause før langrennet. Det er dermed viktig å balansere mat- og væskeinntak og samtidig hvile mest mulig før langrennet begynner. Det er krevende å drive med to så vidt forskjellige konkurranseformer og det fascinerer meg.
Jeg fikk testet løypene og innså at formen ikke var helt mega;-) Men fint var det.
Snart begynner jeg også på NIMI (Norsk idrettsmedisinsk institutt)/KAL- klinikken, som begge har blitt kjøpt opp av LHL og slås sammen. Jeg gleder meg veldig til å begynne å jobbe i et tverrfaglig kollegium med mye kompetanse og erfaring. Der skal jeg bli med i en kompetansegruppe for løping og kommer sikkert til å lære noe nytt som kan deles her med dere lesere.
Nå prøver å gå endel på ski og trene masse styrke. Snart er det tid for Vasaloppet som jeg skal gå for tiende året på rad. Livet med jobb og fire aktive barn er travelt, så det er få lange turer i banken. 90 km blir veeldig langt i år også.. For å være helt ærlig burde jeg nok gått Halvvasan i stedet;-) Men jeg skal gjøre mitt beste, og så får det gå som det går..
Selvom jeg ikke får løpt gir skigåingen meg masse glede, fantastiske naturopplevelser og god trening!
Jeg fortsetter som ambassadør for Craft Sportswear i 2019 (reklame). Craft samarbeider med Oslo maraton i år, og det ville vært veldig kult å bli bra nok til å løpe en distanse der og ellers bidra inn i ett flott arrangement. Det får bli et mål og en gulrot i det fjerne.
Ha en fin vinter videre, det er masse muligheter for både skigåing og løping i marka nå. Håpet og ønsket er at vi sees med løpeskoene på til våren!
